Gjøkens vertsarter (se ovenfor) utgjøres hovedsakelig av små spurvefugler. Normalt legger gjøken ett egg annen hver dag. Den opererer mest mulig usett ved at den oppsøker vertsreiret på ettermiddagstid i vertens leggeperiode da det er lite sannsynlig at foreldrene er til stede. Den er uhyre rask idet egget er lagt, og et av vertens egg er fjernet på under 10 sekunder. Gjøkegger har kort utviklingstid (10-12 dager) slik at gjøkungen som oftest vil klekkes først. I løpet av de første dagene vil så gjøungen kaste ut vertens egne egg og eventuelle nyklekte unger. Dersom gjøken lykkes, blir altså vertens reproduktive
utbytte lik null. Gjøkungens reirtid er ca 3 uker, men den blir fortsatt matet av pleieforeldrene i en periode etter at den har forlatt reiret.

For å 'lure' verten etterligner gjøken vertsartens egg. De gjøkene som f.eks. parasitterer heipiplerke, har egg som ligner sterkt på heipiplerkas brunspraglete egg. Man tenker seg gjøken oppdelt i genetisk forskjellige stammer som har spesialisert seg på hver sin vertsart. I Norge er det også påvist gjøker som legger blå egg og som parasitterer buskskvett og rødstjert. Man tror at dette systemet opprettholdes ved at gjøkungen preges på den arten den vokste opp hos, og at kjønnsmodne hunner vender tilbake til samme art når de skal legge egg.

Mange potensielle vertsarter kvitter seg imidlertid med gjøkegget, og er derfor sjeldent brukt. Det gjelder bl.a. løvsanger, gransanger, bokfink, bjørkefink, sivspurv og gulspurv.
Arne Moksnes, 1994: Gjøk, Cuculus canorus.
S. 268 i: Norsk fugleatlas. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu.