www.penguin.net.nz


Forstørret fra overnstående foto - legg merke til det gule øyet.

Guløyepingvin, Megadyptes antipodes, eller Hoiho er en innfødt pingvin på New Zealand.
Tidligere antatt i nær slekt med Dvergpingvin, Eudyptula minor, har nye forsking konstatert at den er mere i slekt
med arten Eudyptes. Lik de fleste andre pingviner er også denne avhengig av mat fra havet..

Arten hekker rund South Island på New Zealand, så vel som på Stewart, Auckland og Campbell Islands.

Dette er en forholdsvis stor pingvin,gjennonsnittlig høyde på 75 cm og vekt omkringt 6.3 kg).
Vekten varierer selvfølgelig under årets gang, størst, 7 til 8 kg , like før fjærskifte, og 5 to 6 kg etter fjærskifte.


© www.photovolcanica.com

Den har et blekt gul hode og blekere gulaktig iris. Kinner og hals er brunsvarte.
Det er et lyst gult bånd som går fra øynene og rundt nakken. Ungene har et gråere hode, og ikke noe bånd,
og øynene har en gråaktig iris.

Guløyepingvinen lever lenge,d med noen individer som oppnår 20 års alder.
Hannene lever vanligvis lengere enn hunnene, hvilket betyr at det er dobbelt så mange hanner i alderen 10-12 år.


Lupin, Lupinus arboreus,
©  http://www.flora.org.gg/

Pingvinen hekker i skog eller kratt, blandt Native Flax, Phormium tenax, og lupin, Lupinus arboreus,
på skråninger og i kløfter, på stranden ut mot havet. Disse områder ligger gjerne i små bukter eller innerst i større bukter.
Den finnes på New Zealand, på sydkysten av South Island, Foveaux Strait og Stewart Island/Rakiura,
samt Auckland og Campbell Islands.


Tre guløyepingviner ved vannkanten
© www.photovolcanica.com

Den nåværende status på denne pingvinen er 'truet', med en anslått bestand på 4.000. Den betraktes som en av verdens
sjeldneste pingvinarter. Hovedtruselen inkluderer områdebegrensing og innførte rovdyr.

Om våren 2004, tok en tidligere ikke kjent sykdom livet av 60% av guløyepingvinenes unger på Otago halvøya og
i North Otago. Sykdommen er blitt forbundet med en infeksjon av Corynebacterium, at genus av en bakterie som også kan
gi difteri hos mennesker. Et liknende problem oppsto på Stewart Island bestanden.

Gyløyepingvinen drar gjerne 7–13 km til havs og reiser ofte 17 km vekk fra reirplassen. Fuglene forlater kolonien ved solnedgang,
og returnerer samme kveld mens ungene er i oppvekst. Noen kan dog tilbringe både 2 og 3 dager på havet til andre tider.
Gjennomsnittlig dykkerdybde på Guløyepingvinenen er ca 34 meter.


Egg i forlatt reir
© www.photovolcanica.com

Guløyepingvinen jager maten i dykk på 20–60 m . Rundt 90% av dietten utgjøres av fisk, med
cephalopods som arrow squid, Nototodarus sloanii, til de resterende 10%.
Fiskeslag på menyen innbefatter bl.a. blue cod, Parapercis colias, red cod, Pseudophycis bachus, opalfish, Hemerocoetes monopterygius, og New Zealand Blueback Sprat, Sprattus antipodum, alle mellom 2 og 32 cm lange.
Cephalopods utgjør nesten halvparten av dietten (49%) til halvvoksne fugler.

Hvorvidt guløyepingvinen legger reirene i kolonier eller ei, er et stadig omstridt spørsmål bland pingvin-entusiaster på New Zealand. De fleste antarktiske pingvinslag hekker i tettpakkede kolonier, med store muligheter for aggresjon blant fuglene.
I motsetning til dem, har ikke guløyepingvinene redene innen synsvidde av hverandre. Selv om man kan se dem komme i land i
grupper på 4-6 eller flere individer, så skilles de fra hverandre langs stien innover land, til reder hvorfra ingen kan se de andre.


Guløyepingvin med unge i reirhulen
© www.photovolcanica.com

Adskillige av dem som hekker på fastlandet har gjemmesteder som er relativt lett tilgjengelige for dem som ønsker å se fuglene komme i land. Det inkluderer strendene ved Oamaru, Moeraki fyrhus, et antall strender nær Dunedin, og The Catlins.

Et reservat som beskytter mer enn 10% av fastlandsbestanden ble etablert ved Long Point i the Catlins i november
2007 av 'Department of Conservation and the Yellow-eyed Penguin Trust'.



Stell av fjærdrakt hos hverandre
© www.photovolcanica.com