Lesser
Black-backed Gull, Larus fuscus
©
Arthur Grosset
Sildemåken er litt mindre enn gråmåken, Larus
argentatus,
har mørkere overdel, gult nebb med rødt merke,
nesten ingen hvite flekker på vingetuppene og gulaktige ben.
Undervingene til sildemåken er helt hvite.
©
Arthur Grosset
De fleste sildemåkene
emigrerer til det vestlige Middelhavet og Vest-Afrika,
men et økende antall velger nå også å overvintre
i Storbritannia.
©
www.ecosystema.ru/
Dette
bildet finnes også på siden med Svartbak.
Hva er rett?
Voksne fugler
er meget lik Svartbaken, Larus marinus, men de er mindre,
og mindre kraftige
og deres mørke grå oversider er noen få
grader blekere enn det svarte på vingeguppene.
I Skandinavia dermiot, har sildemåken mørkere
rygg og må derfor skilles på deres mindre størrelse,
gule ben og relativt tynt innslag av hvitt på vingetuppene.
De umodne fuglene forveksles lettes med gråmåken
spesielt i løpet av den første vinteren,
da ingen av artene har begynt å anta den ferdige fjærdraktens
farger.
Imidlertid synes det som sildemåken alltid har mørkere
vinger og fjærdrakt, hver enkelt fjær hovedsakelig
mørkere med blekere kanter. I flukt har de unge sildemåkene
en mørk brun farge på vingene uten et blekt område
i de indre delene.
text
this frame: http://www.birdguides.com
(not valid as per Sept. 2010)
|
©
www.ecosystema.ru/
©
www.ecosystema.ru/
©
www.ecosystema.ru/
Sildemåken deles (selvfølgelig) inn i adskillige forskjellige
underarter,
og de skilles på de mørke nyansene på ryggen.
Nesten alle enkeltindivider som når Nord-Amerika tilhører
underarten graellsii som hekker på Island, Storbitannia
og Vest-Europa.
Den er den blekeste arten, med en rygg som er mye blekere enn de svarte
vintetuppene.
I Norge har vi to underarter av sildemåken som opptrer
som hekkefugler,
nemlig intermedius og fuscus. Underarten intermedius
har
sitt utbredelsesområde på
kyststrekningen Møre-Bohuslän.
Den vestlige underarten graellsii besøker også
norskekysten, og ett par har nylig (1994)hekket på Røst.
Underarten fuscus forekommer på strekningen Sør-Trøndelag-Finnmark.
Underarten intermedius drar hovedsakelig til kystenen
av SV-Europa og NV-Afrika, mens fuscus normalt
drar sør og sørøst over land til Middelhavet
og Svartehavet. De fleste synes imidlertid å fortsette
videre sørover, og fuscus er en vidt utbredt
vintergjest i Øst-Afrika.
Situasjonen for underarten fuscus i Norge var i 1994 ganske
alvorlig.
Et eksempel som belyser dette er fra den sørligste
kjente hekkelokaliteten, på Tarva i Sør-.Trøndelag,
der hekkebestanden var på omlag 2.000 par i tidsrommet
1950-1970.
I 1970 fikk man imidlertid de første varslene om at
noe var galt, da bare 35-40 par ble funnet hekkende,
og året etter var antall hekkende par ytterligere redusert.
I Trøndelag og Nordlang, som utgjør kjerneområdet
for fuscus, er betandsnedgangen beregnet til å ligge
på mellom 70-90% fra 1970 til midten av 80-åra.
I Nordland ble hekkebestanden i 1980-83 anslå+tt til
ca 2.000 par, de fleste på kysten av Helgeland. I 1988
ble det konkret bare funnet 29 reir i dette området.
Enten er de voksne fuglene eksponert for miljøgifter,
eller det er ikke tilstrekkelig næring (som hovedsakelig
består av små fisk) på hekkelokalitetene.
Konkurranseaspektet ovenfor gråmåke synes
også å kunne spille inn, spesielt ettersom gråmåken
i år med stor næringsknapphet opptrer som en
effektiv predator overfor sildemåken.
Nyere data ønskes!
Avsnittet om norske sildemåker
er hentet fra
Per Gustav Thingstad. 1994: Småspove Numenius phaeopus.
S. 236 i: Norsk
fugleatlas. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu.
|
©
www.ecosystema.ru/
I en sildemåke-hekkekoloni,
er de umodne, ikke-hekkende voksne, og slike som mislykkes
med hekkingen, og andre som av en eller annen grunn ikke hekker,
ofte istand til å danne egne kolonier (klubber) nær
kolonien, der de tilbringer tiden med å slappe av og pusse
fjærdrakten.
Når det dannes kolonier med andre måkeslag, synes slike
klubber allikevel kun å bestå av én enkelt art.
|