Rundt den majestetiske stratovulkanen Sangay, som ligger 5.200 moh i det østlige Cordillera,
omkring 40 km nordvest for byen Macas, og litt syd for vulkanen Tungurahua i Ecuador,
finner vi nasjonalparken Sangay.
Hele parken dekker et område på 517,727 hektar, og ligger mellom 900m og 5.319 moh.

Opprinnelig ble Sangay-området lagt ut som dyreservat ellerede i 1975, men først i 1979 ble det erkært som nasjonalpark, og på grunn av sin biologiske rikdom samt geologiske og kulturelle betydning, deklarerte UNESCO området for en del av menneskehetens arv, og således et beskyttet område.

   
Fotavrykk etter voksen tapir, og to små unger
foto:MOUNTAIN TAPIRS IN ECUADOR
A Photo Narrative by Craig C. Downer

Faunaen er rik, selv om ikke godt nok undersøkt. Artene varierer med de forskjellige sonene,
og høyest oppe finner vi fjell-tapiren Tapirus pinchaque , pumaen Felis concolor,
guinea svinet Caria sp. and Andes-reven Dusicyon culpaeus .
Videre også brillebjørnen Tremarctosornatus , jaguaren Panthera onca,
ozelotten Felis pardalis, hvithalet hjort Odocoileus virginianus
og den store oteren Pteronura brasiliensis .

her holder fjell-tapiren til, høyt oppe i fjellene

Fjelltapiren, tapirus pinchaque
Beregnet gjenstående levetid for de siste fjelltapirene Tapirus pinchaque anslås til mellom
10 og 20 år, avhengig av flere ukjente faktorer. Disse gamle stedegne dyrene i Andes-fjellene overlever fortsatt i begrenset antall i Colombia, Ecuador og Peru. Hvorfor blir de borte?
Først og fremst på grunn av jordbruk, ulovlig jakt og ødeleggelse av deres områder.
Store anstrengelser gjøres nå for å bevare dette dyreslaget, som også er vesentlig for
bevaringen av økosystemet i Andes.

from a visit in Cheyenne Zoo at
http://www.tapirback.com/tapirgal/sat21.htm

Fjelltapiren, som holder til i de øvre delene av Andes-fjellene der det er kaldt, ofte under 0°C,
har en pels med opp til 2,5 cm lange hår, og har derfor også fått tilnavnet 'den ulne tapiren'.

En voksen fjell-tapir kan bli 180 cm lang, og oppnå en skulderhøyde på mellom 75 og 80 cm.
Halen er kort, bare 5-10 cm, mens vekten kan komme opp i hele 250 kg.
Moren går drektig i 390-400 dager og får kun sjelden mere enn 1 unge pr kull. Ungene blir selv parringsdyktige i treårsalderen, hvorefter de kan leve i opp til 30 år.

Tapiren er normalt mest aktiv fra sent om ettermiddagen til tidlig morgen, mens den hviler i tykk vegetasjon om dagen. De er overraskende livlige og sikre på foten og tar seg derfor godt fram. Det er ikke noe problem for dem å komme seg opp og ned de steile skråningene i fjellene, og de er glade i å bade og å kose seg i vannkanten. Blir de skremt flykter de enten ut i vannet eller inn i tett vegetasjon, men blir de truet kan de gjøre skikkelig motstand. Hovedformen for kommunikasjon mellom tapirene høres ut som plystring, og minner mere om fugler enn om dyr.

Pumaen, felis concolor

Foto: Bill Everitt "Image courtesy of www.PicturesNow.com"

Foto: Bill Everitt "Image courtesy of www.PicturesNow.com"

Felis concolor er det latinske navnet på fjell-pumaen. Felis betyr katt, og concolor betyr
ensfarget, så enkelt er det. Nesten. For ettersom pumaen er den vanligste villkatten i Amerika,
så har fjell-løven flere vanlige navn enn noe annet innfødt dyr. Slike navn inkluderer cougar, panter, kongekatt, fjell-hyleren, fjell-djevel, puma, catamount, amerikansk løve, løve, tiger og lepardo så vel som mange andre ord på english og spansk, for ikke å snakke om
indianske navn... ihvertfall godt over 100 navn ialt. Så da er det bare å velge...

	Lengde	Vekt	Hale
Hann	1,5-2,5 m	65-100 kg	60-95cm
Hunn	1,5-2,2m	36-60 kg	50-76cm

Som voksne varierer fargen fra rødlig til grålig og sjokoladebrun. Pussig nok så har babyene svarte flekker på pelsen, og en vertikal sort øyenstripe, men denne blekner etterhvert. Som nyfødte veier de mellom 250 og 500 gr og er omtrent 25 cm lange.

 

Halen er spesiell i forhold til andre kattedyr, og brukes til å balansere når pumaen angriper i høye hastigheter. En annen forskjell er det høye, lange, jamrende skriket de lager. Det begynner i en lav tone, blir langsomt kraftigere og høyere, og så avtar det igjen.
Skriket kan høres nesten 2 kilometer unna.

Pumaen kan foreta sprang på hele 12 meters lengde, den kan hoppe tvers over en fire-felts motorvei og hoppe nesten 5 meter opp i luften, noe som tilsvarer et toetasjes hus.
Litt av en akrobat! Under jakt på f.eks. hjortedyr, hopper den opp på ryggen og blir
der til dyret faller om.

 

Under sine nattlige jakttokter kan den tilbakelegge opp til 50 km. Den har ikke noe spesielt avgrenset revir, men går dit maten finnes. Og den består bl.a. av fisk, fugl, mus, lamaer, hjorter, rev, mår og andre dyr. Stort sett av hva som helst her.

Andes-reven, dusicyon culpaeus

Fra: http://www.canids.org/SPPACCTS/IMAGES/culpeojaime.jpg
Foto: L Photo: Jaime Jimenez
Som pumaen har også fjellreven flere navn. I Syd Amerika kalles den rødrev eller culpeo rev,
og på fransk:Culpeau. spansk: Zorro colorado (Argentina), zorro culpeo, zorro rojo (Chile),
zorro grande, lare. Hvem husker vel ikke røverromanene om El Zorro?

Fjellreven finnes over det meste av Andes-fjellene, helt ned til sydspissen. Den holder til i høylandet, fra rundt 1.000 moh og helt opp til 4.500 moh. Og høyt bør den kanskje holde
seg, vor den er et ettertraktet vilt på grunn av pelsen.

Andes-bjørnen, tremarctos ornatus

Andes-bjørnen, også kalt brillebjørn, er ikke av de største. Hannen veier rundt 130 kg og
blir 180 cm lang, og hunnen veier kun rundt 50 kg. Den har en sort pels med hvite flekker ved øyene som ser ut som briller.

Av føde tar den til seg av palmeblader, fikener og kaktus (akkurat som bjørnen Baloo i Jungelboken....), men den kan også spise innsekter og i noen tilfeller ta husdyr, f.eks. lamaer
eller alpakka, men siden den er fåtallig gjør den liten skade.

Utover dette, så er det den eneste bjørnen man finner i Syd-Amerika, og samtidig den
bjørnearten man vet minst om. Den er da også meget sjelden. Her i Sangay nasjonalpark
holder den seg under 3.000 moh, og den trekker ofte ned til lavtliggende dalstrøk.


WWF har en glimrende side om 'brillebjørnen'

Bjørnen har korte ben, og er derfor istand til å bevege seg gjennom vegetasjon som er for tett for mennesker. De klatrer utmerket i trærne, og tilbringer mye tid med å spise og sove i frukttrær.
I tillegg til at de er få i antall, er de også meget sky, og det er derfor forståelig at den er vanskelig
å få øye på. Det fortelles at èn forsker tilbrakte 7 år med å trenge seg gjennom tett skog for å oppsøke andes-bjørnen, og så kun ÅTTE dyr!

Jaguaren, Panthera onca

Jaguaren er den største katten på den vestlige halvkule, og den tredje største i verden, nest etter løven og tigeren. Den er også en av de fire brølende kattene, men til forskjell for løvens brøl, så kommer den her i en serie hese host. Jaguaren forveksles ofte med leoparden, men jaguaren har mørke ringer på kroppen, og inne i disse ringene er det ofte mørke flekker - se bildet over til venstre.

Jaguaren kan bli opp til 180 cm lang, med halen på ytterligere 70-90cm. Vekten kan komme
opp i 180 kg, men ligger vanligvis mellom 70 og 135kg. Føden består hovedsakelig av pattedyr, fugler, krypdyr og fisk. I dette utvalget inngår bl.a. flodsvin, tapirer, hjorter og pakaer, slanger, kaimaner, aper, og en gang i mellom også frukt.

Når jaguaren drar på fisketur, så anstrenger den seg ikke så veldig mye. Den står gjerne urørlig
på ganske grunt vann, og der blir den tålmodig stående i påvente av at middagen skal komme svømmende forbi. Da slår jaguaren den i svime med et kraftig poteslag, hvoretter den inntar måltidet inne på land.

Det hender at jaguaren blir drevet av sult - eller på grunn av ødeleggelse av dets revir - og kommer i kontakt med mennesker. Den får da ganske snart smaken også på husdyr.

Jaguaren er en glimrende klatrer - og i tillegg en utmerket svømmer!, og har derfor glimrende livsbetingelser i Amazonas-bekkenet, hvor de tar seg fram uten vanskeligheter.

Det finnes også svarte jaguarer, og disse finnes vanligvis i tette skoger og kalles ofte for sorte pantere.

Ozelot, felis pardalis

En annen mindre katteart finnes også her i Sangay Nasjonalpark, nemlig ozelotten.
Hva er så det for en katt? Den har relativt korte ben, tett kroppsbygning og en lang rund hale.
Den er mye mindre enn jaguaren, men en fremragende jeger, først og fremst i trærne,
og det er om natten det foregår.

Oppe i trekronene driver ozelotten jakt på fugler og små pattedyr. Den kan imidlertid også
ta seg en tur ned på bakken. Et interessant trekk ved jakten, er da at den når den er på jakt,
så reiser den seg på bakbena, omtrent som en oter eller røyskatt. Slik får den et bedre
overblikk, spesielt når gresset er høyt.

Om det er fordi det er mye vann i Amazonas-bekkenet at både den søramerikanske jaguaren
og også ozelotten er så dyktige svømmere vites ei, men ozelotten stortrives i vannet på jakt
etter fisk og kreps.

Når hunnen skal føde, muligens hele to ganger i året, finner den en hul trestamme eller
en sprekk i fjellet, og lager et leie av løv og gress. Her føder den normalt to unger.

Ozelotten er langt fra så stor som jaguaren., men kan bli fra 50 cm opp til 97 cm lang,
og har en 30-45 cm lang hale etter seg. Vekten derimot er moderat, mellom 11 og 16 kg.

Hvithalet hjort, odocoileus virginianus

foto: Duane Westerholt

http://www.io.com/~benton/wt.htm

Alt du vil vite om den hvithalede hjort - click her! (engelsk)
Everything you ever wanted to know and more about THE WHITETAIL DEER
Se våre egne bilder her
Mere tekst om hjorter kommer senere.

Den store oteren, Pteronura brasiliensis


foto: http://www.otternet.com/species/giant.htm

Den store oteren er naturligvis også den største av alle oterne, med en lengde på hele
180 cm fra hode til haletipp. Vekten når opp i 35 kg, hunnen dog kun 27 kg.
Halen måler gjennomsnitlig 56cm og 2/3 av den er flat. Pelsen er tett, tykk og meget
ettertraktet blant pelshandlere. På halsen har den et hvitt merke, som gjør det mulig
å skille det ene individet fra det andre. Levetiden er 12 år i vill tilstand, mens man
kjenner til eksemplarer som har holdt ut i 21 år i fangenskap.

Den store oteren er et familiedyr, og holder gjerne sammen i grupper på 10-20 individer.
Den hører naturligvis først og fremst hjemme i innsjøer, langsomt flytende elver, og andre
vannrike områder.

Det er først og fremst fisk som står på menyen, mens den tar også gjerne krabber, kaimaner
( i slekt med alligatorene) og slanger. De jakter både i grupper og alene. I grupper går de
gjerne ut på dypere vann. Opp til 4,5 kg fersk fisk kan oteren konsumere på en dag!

Den store oteren er på toppen av næringskjeden i sitt område, og har stort sett bare to
fiender, nemlig jaguaren - som etterhvert er blitt i mindretall - og mennesket - som etterhvert
er blitt i flertall. For mange innfødte kunne en enkelt pels være verd en hel årslønn, og
det førte til nesten total utryddelse på 1970-tallet. I dag regner man med at det
fremdeles finnes mellom 2.000 og 5.000 eksemplarer.

Det hender at likegyldige fiskere skyter dem, fordi de tror de truer fiskebestanden. Andre dødsårsaker idag skyldes giftutslipp fra gullgruver, forstyrrelser fra båttrafikk eller rett
og slett at mennesket overtar deres gamle områder.

Etter en drektighetsperiode på 65-70 dager, føder oteren fra 1 til 5 unger. 2 måneder gamle
lærer de å svømme, og i løpet av et år blir de selvstendige. Og godt er det, for da er mamma
klar med nye søsken.

Oteren er meget var overfor menneskelige aktiviteter, som f.eks. turistenes båt-trafikk,
og som følge av dette kan moren bli så stresset at hun ikke produserer melk til ungene,
med det resultat at ungene dør.

De fleste opplysninger om oteren her, er funnet på http://www.angelfire.com/mo2/animals1/carnivore/giantotter.html

Mere om oteren kan du finne her:
1. www.otter.org
2. http://www2.philadelphiazoo.org/zoo/Meet-Our-Animals/Mammals/Carnivores/Giant-River-Otter.htm
3. otternet.com/species/giantotter.htm