Istervieren, Salix pentandra, tilhører pilefamilien / vierfamilien (Salicaceae)
og er en vill art i vår flora, med en østlig tyngdepunkt -
den er ganske vanlig på Østlandet, fra Trøndelag til Troms, spredt i Finnmark,
og finnes også noen få steder på Vestlandet, mest på Jæren og i indre fjordstrøk.

Den vokser typisk i næringsrik sump og våtmark, svært ofte sammen med gråselje.
Svært typisk ser en i sumpkrattene ved lavlandsinnsjøer innimellom de matte, grågrønne,
oftest halvkuleformete gråseljebuskene litt høyere, mer normalt treformete busker med
glinsende blanke blad. Det er istervier.

Den kan skilles fra andre Salix-arter ved at den har langspisse, intenst glinsende blader
med kjertler ved overgangen mellom bladplate og bladskaft, og med svært fin og tett,
skarp sagtagging i bladkanten. Bladundersiden er noe mattere og lysere, men også den er
grønn, ikke hvitaktig eller blågrå, som hos mange andre Salix-arter.

Istervieren, Salix pentandra, har rakler som skiller seg ut fra alle våre andre Salix-arter
ved at den har årsrytmen forskjøvet.
Den blomstrer etter at bladene har kommet ut (mens andre Salix-arter blomstrer på bar kvist),
og til gjengjeld sprer den frøene på høsten og vinteren
(mens de andre Salix-artene sprer dem ca én til halvannen måned etter blomstring,
for vanlig selje i lavlandet østafjells f.eks. typisk i begynnelsen av juni).

Hunbuskene av istervier er derfor svært iøynefallende om vinteren - med "bomullsdotter"
hengende i det nakne greinverket.
Her er et bilde av en slik "cottonbush" fra Skraperudtjern i Oslo:

© Norsk Botanisk Forenings Nettflora

Spesielt for arten erat raklene henger.
Allerede i blomst henger de nedover på ganske tynne rakleskaft med blader på.
Hos de andre Salix-artene er rakleskaftene kraftigere og står mer rett ut eller opp.
Et annet særtrekk for denne arten er antall pollenbærere - den har fem
pollenbærere i hver hanblomst (dvs. bak hvert rakleskjell i hanraklene),
mens det vanlige i slekta er to (og mandelpil har tre).

Teksten ovenfor: Jan Wesenberg