Adélie pingviner (Pygoscelis adeliae), Hope Bay, Antarctic Peninsula.

Adélie pingvin koloni, Hope Bay, Antarctic Peninsula.

Pingvinenes avføring er rosa på grunn av pigmenten i krillen de spiser. Hope Bay.

Adélie pingvin, Hope Bay.

I den sydlige del av Scotiahavet, er den lille Adélie-pingvinen den vanligste arten. Store kolonier finnes på Syd Shetlandsøyene, Syd Sandwichøyene, og på Syd Orkney øyene, men den største på ett sted, vel over 100.000 par, er i Hope Bay på tuppen av den antarktiske halvøy. De holder helst til på steinete flater og skråninger hvor de ser ut over bukter som ligger i ly. Desverre blir slike steder ofte utvalgt når vi mennesker skal bygge våre forskningsstasjoner, og noen kolonier er allerede fullstenig eller delsvis ødelagt.

Adélie pingvin, Hope Bay.

Adélie pingvin driver fjellklatring, Hope Bay.

"Pingvin motorvei", Hope Bay.

Noen kolonier er hele 2 eller flere kilometer fra kysten. from the shore. "Pingvin motorveier" - velbrukte tråkk fra kysten til hekkeområdene - er alltid morsomme å betrakte. På snøen eller isen sklir de ofte nedover - eller bruker nebbene som ispigger når de skal opp. De tar til seg føde i store flokker ute i havet, nær kysten, helst om natten. Krill er deres hovednæring. Ulik de fleste andre pingviner, kommer de ikke tilbake til hekkeplassen for å skifte fjærham, men samler seg i steden på isflater eller små isfjell. Om vinteren drar de ut til kanten av drivisen.

Adélie pingviner på 'motorveien'. Hope Bay.

Adélie pingviner med unger, Hope Bay.

Adélie unge, Hope Bay.

Adélie pingvinenes reder er tynne sammentrykte steder som kun består av småstein. De legger to egg. Sent på sommeren kan du often se par av unger som flyr etter foreldrene, der de krever å få mat. Lik de fleste andre pingvinarter, danner halv-utvokste unger barnehager - tettpakkede sammenhopninger, ofte enorme, hvor de trykker seg inn til hverandre for å få varme. Foreldrene finner dem allikevel blant tusenvis av andre unger.

Adélie unge, Hope Bay.

Adélie pingvinunger, Hope Bay.

Adélie pingviner er den sydligste arten, vanlig på kystene av hele det Antarktiske kontinent. Hos to slektninger, ringpingvin (P. antarctica) og bøylepingviner (P. papua) er hekkeplassen konsentrert om den Antarktiske halvøy som deres sydligste tilholdssted. Hovedmengden av ringpingviner (5 millioner av de 6.5 millioner som finnes) hekker på Syd Sandswichøyene. Bøylepingviner finnes på alle Scotiahavets øygrupper, med omkring 100.000 på Syd Georgia, 70.000 på Falklandsøyene, men bare omkring 100 i Tierra del Fuego (på Isla de los Estados).

Ringpingviner, Hope Bay.

Alle tre arter har samme beteende. Bøylepingviner har tendens til å ha mindre kolonier, med store utbredte reir.
De nordlige bøylepingviner er en annen underart, litt større og mere stedbunden. De hekker tidligere,
og spiser mere fisk. Ringpingvinene lever hovedsakelig på krill.

Ring- and Adélie pingviner, Hope Bay. Alle tre Pygoscelis pingvinene danner noen ganger kolonier, men de blander seg ikke fullstendig.

Bøyle-pingvin barnehage, med kongpingviner, sydlig sjøelefant og antarktiske pels-seler. Gold Harbour, South Georgia.

Bøyle-pingvin, Volunteer Cove, Falkland Islands.

Alle tre pingvinarter kan sees på isfjell, men Adélie-pingvinene bruker den oftest. Pygoscelis-pingviner er meget tamme, spesielt ungene: de aksepterer ofte at man kommer inn i en 'barnehage', hvis man langsomt krabber inn. Det å bli nebbet av et dusin varme dunkledde unger er en virkelig flott opplevelse.

Fjærskiftende Adélie pingviner på et isfjell, Bransfield Stredet.

Magellan-pingvin (Spheniscus magellanicus)i en grop, San Julian, Patagonia.

Magellan-pingvin med unge, San Julian.

Magellanpingvin i en grop, San Julian.

Til forskjell fra alle andre hekkende arter i Scotia-havet, har Magellanpingvinene sine redene i groper. Koloniene finnes på strender, sandholdige kyster og noen ganger i krattet i utkanten av kyst-skogene. De teller 5-10 millioner på det Syd Amerikanske fastland, men der er også 100,000 par på Falklandsøyene, og over 600,000 i Tierra del Fuego. De drar sjelden langt fra stranden i hekketiden, men drar oppover til Brasil om vinteren. Enkelte omstreifere har vært registrert så langt borte som New Zealand og Australia.

Her hevdes revirer, San Julian.

Molting Magellanpingvin-unger i fjærskifte, San Julian.

Magellanpingviner i le, San Julian.

Noen ganger graver de ikke en grop, men nøyer seg med et skjul i skyggen av en trestubber eller tømmerstokk. De starter hekkingen i august eller september og legger to egg.

Magellanpingvin unge i et 'skjult' rede. San Julian.

Magellan pingvin-barnehage, San Julian.

Stor Magellan pingvin unge, San Julian.

Magellanpingviner holder godt fast på sitt hekkeområde, men deltar gjerne i felles måltider ute på havet. Deres hovedføde er små pelagiske fisk, noen ganger også blekksprut. Antall pingviner avtar langsomt, særlig i Argentina.

To par krangler om sitt territorium, San Julian.

Humboldt pingvin (Spheniscus humboldti, i midten) skiller seg fra Magellanpingvinervet et bredt brystbånd, ikke to. Den er en sjelden gjest om vinteren i Tierra del Fuego, og kommer da ned fra Syd-amerikas vestkyst. Pinguineria Punihuil, Chile.

Del 3: Andre sjøfugler

Tilbake til del 1.

All pictures, unless otherwise stated, Copyright © Vladimir Dinets