Klatring

Enten du liker å balansere på en
fjellkam i en uendelig lang fjellkjede
eller vandre opp og ned av fjellsidene - eller bare følge stiene
som går over hele øya, så er La Palma ditt reisemål.

Vi gjorde ett forsøk på det første,
men som vi viser deg lengere nede på
denne siden, så var vi ikke helt heldige med det. Landskapet er imidlertid
helt glimrende til vårt behov for vandring, noe du også vil forstå
når du blir med oss videre på vårt besøk på
øya.

Noe av det mest fascinerende på denne
årstiden, er de overalt blomstrende
mandeltrærne, ikke bare i hager og på pnatasjer. Du blir aldri
trett av
å sitte ned og se på dem - og blomstene - og resten av vegetasjonen.

Er det
(hun) ikke nydelig?
Uansett
så dro vi nå i alle fall en dag av gårde for å se
hvor langt vi kunne
nå på en dag.
- vi hadde nemlig planer om å nå toppen under vårt besøk.
Og vi dro spendte og håpefulle av gårde. Heller ikke alt for varmt
den dagen,
men vi lærte en masse om det å gå rundt på (les: opp
på) La Palma.
De
store og ofte eldgamle pinjetrærne vokste overalt rundt oss,
under oss og over oss, men stien var godt oppmerket hele veien.
Stigningen oppover var imidlertid hele 25% i snitt, og det førte til
at jeg gikk
på tåspissene oppover, noe som ikke føltes godt for musklene
i bena mine...
Trodde vi hadde nådd 1.500 moh da plutselig:

Observatoriet
dukket opp inne imellom pinjene, og faktum
var at vi nå befant oss på 2.100 moh.
Vi hadde bestemt oss for å returnere presis
kl. 15.00 , og senere endret vi det til 14.45 ettersom vi måtte inrømme
at
det ville være nok for idag. Men da vi så fikk se Observatoriet
der like forut
endret vi tidspunktet for returen til 15.00 igjen, og fortsatte oppover enda
en liten bit.
Hvorfor skulle vi returnere på et bestemt
klokkeslett? Vel, som vi har nevnt før, så kommer
mørket veldig plutselig, like etter solnedgang, og skulle vi bli overrasket
av mørket
der oppe i pinjeskogen, så hadde vi ihvertfall 3 gode grunner til å
unngå det:
1. Du kan ikke finne veien i mørket, selv ikke med lommelykt.
2. Du ville uansett ikke finne en sikker
vei til nærmeste hus,
langt, langt nedenfor.
3. Du matte bare sette deg ned og vente på
at kulden skulle komme krypende,
med temperaturer ned mot 5°C eller mindre - vet ikke hvor kaldt det kunne
bli der oppe -
men nede i vår "casa" varierte det fra 7° til 11°C
om natten.
Ingen av oss syntes noe særlig om å
bli der oppe, så derfor var vi enige om et tidspunkt
å returnere på, uansett hva som ellers måtte dukke opp lengere
framme (oppe) kl. 15.00.
Og det var akkurat det vi gjorde.

Men vi greide altså å klatre opp
noen hundrede meter til før tiden løp ut,
og der fant vi et veikryss (les: sti-kryss) som fortalte oss hvor vi var.
Til høyre pekte det ned mot "Puntagorda", hvor vi kom fra.
Til venstre
pekte det opp mot den høyeste toppen, Roques de los Muchachos.
Det tredje skiltet, viste veien nedover den vestlige kammen på krateret
av
Caldera de Tamburiente, mot"Torre del Time", like ovenfor dalen
der
byen Los Llanos de Aridane ligger.

Bare for å være sikre på
at vi var der vi var, måtte vi bort og se på
det neste skiltet også. Det skiltet viste til den siste biten opp
til det høyeste punktet, til Roque de los Muchachos på 2.435
moh.
Hvorfor vi ikke prøvde å nå
toppen noen dager senere? Ærlig talt, når du
befinner deg i en alder et sted på 60-tallet , så må du
bare finne deg i
at du ikke er så ung som du skulle ønske å være,
selv om din kone
fremdeles løper oppover skråningene som en annen gaselle.
En annen grunn til at vi ikke gjorde det,
kan du se av følgende bilde:

Vi startet på 680 moh, og klatret ivei i 4 timer. For å nå
toppen måtte
vi ihvertfall ha brukt 6 timer, og deretter 5 for å nå hjem igjen.
Siden det ikke er noe dagslys før klokken 8 om morgenen, og mørket
kommer
kl. 19 om kvelden, så var det absolutt ingenting igjen å gå
på dersom
vi ikke skulle klare å holde tidstabellen. Så inntil vi kommer
tilbake neste gang.....

God tur!.....

Quick overview of this site, click here!
NATURE
| VOLCAN | TRAVEL
|
PICTURES FOR SALE | LA6CF
| FAMILY