Det var på veien tilbake fra Island,
hvor vi hadde kjørt rundt i 2 uker,
at vi passerte et veiskilt som pekte opp til en arm av isbreen,
som kom ned fra Folkefonna.
Nysgjerrige som alltid, måtte vi bare stoppe. På med støvlene
våre, som vi nå var blitt
ganske så vant med etter å ha gått rundt i Iceland, og så
dro vi av gårde til nye eventyr.
Bondhuselva var navnet på elva
som kommer ned fra
isbreen, og vi fulgte den det meste av veien.
Været kunne ikke være
stort bedre, men det at vi fikk se regnbuen rundt solen,
fortalte oss at det godt kunne være regn etter eller annet sted forut....
Omgivelsene virket derimot fredelige, der vi vandret oppover dalen.
Så plutselig var veien stengt. Var det slutten på eventyret allerede?
Vi var ikke særlig godt vant med okser, selv om vi nå har vært
i Spania noen ganger.
Hva skulle vi gjøre? Nå var det altså ISBREEN vi ville
se, så vi tok sjangsen og gikk videre..
og, selvfølgelig - der var den......
Men hvis du høyre-klikker på bildet vil du kunne se hvordan vi
ble reddet.
Det er godt å ha en god kikkert med seg, du kan få fine bilder
av blomstene (og oksene....)
som er utenfor din rekkevidde. Disse blomstene vokser normalt kun på
små skjær ute i strømmen
i elvene på Vestlandet. De blir kallt Saxifraga
cotyledon, på latin.
Fjelldronning på norsk - eller Bergfrue.
Vi lurte på hva temperaturen i vannet kunne være - det kom fra
isen - og det var KALDT.
Etter en times tid fikk vi øye på breen som strakte seg nedover
fra toppen av fjellet.
Fremdeles et stykke å gå. Turist-informasjonen oppga 'to timers
gå-tur'', men vi visste av erfaring,
at vi alltid brukte mere tid en det som var normalt.
Hvorfor?
Det var så mange ting å se på.....
Vi nærmer oss....
...og rundt neste hjørne kom vi til Bondhusvatnetlike nedenfor breen.
En kort stopp, og så tok vi bena fatt igjen. Veien vi hadde gått
på hittil,
var beregnet på transport - så langt. Nå gikk den videre
på en smal ujevn sti langs strandkanten til høyre.
Vi hadde fremdeles skog rundt oss, ettersom vannet kun lå omkring 200
moh.
Du kan fremdeles se isbreen som kommer ned i bakgrunnen på bildet.
Fra tid til annen passerte vi små elver som kom ned fjellskråningene
på begge sider,
og ofte i høye vakre fossefall før de nådde bunnen.
Vi var ikke de eneste mennesker her oppe. Ute på vannet var det også
et par i en robåt.
Hva kan være mere idyllisk og fredelig?
Vi kan ikke få nok av landskap som dette.
Ved slutten av vannet begynte vi å klatre oppover igjen, og vi kunne
nå se
bakover - ned mot der vi startet - ett eller annet sted langt der bak....
Så vi den andre veien - oppover - ja, så nærmet vi oss faktisk
isbreen mer og mer.
og der var den, Bondals-breen, en arm av Folkefonna,
i all sin prakt.
Så dukket det plutselig opp et nytt varselsskilt:
Da vi ikke hadde noe ønske om å bli helter, så stoppet
vi akkurat der.....
Så nær som det, og det syntes å være nok til å
stille vår nysgjerrighet når det gjeldt isbreer....
Vi hadde dessuten stadig isfjellene i Island
i frisk erindring!
Tid for en ny rast, før vi vendte
tilbake.
Vi passerte skiltet som advarte mot okser igjen på veien ned, men møtte
ikke andre
enn denne krabaten her. Og den var nå altså ikke fullt SÅ
stor....
Pussig - hvordan all ting ser annerledes ut når du går den andre
veien....
Dette var noe av utsikten vi fikk på veien tilbake til bilen igjen.
5 timer opp og ned, og nok for en dag.
Husk, det er mer enn 20 år siden vi begge passerte de 40....
