Vår vidunderlige verden
   



Strender og bademuligheter

Vi visste før vi dro hjemmefra at La Gomera ikke var noen badeøy. Ikke det at man ikke kan bade der,
men noen 400 m lang sandstrand helt for oss selv, slik vi fant dem på
Fuerte Ventura og Lanzarote lå det ikke her...

Hele den tilgjengelige kystlinjen i Valle Gran Rey er på små 4 kilometer.
Men selvfølgelig måtte vi også her på jakt etter "en ensom strand" helt for oss selv.

I havnen, Vueltas, ligger vel kanskje den mest populære for familier med barn, og andre
som liker en strand med sand og en masse liv. Her dekket moloen for de store atlanterhavsdønningene,
men det var åpent nok til at vannet var fint. Det var sandstrand,
og ikke brådypt, så ungene frydet seg, og de mere svømmedyktige hadde mere
enn nok plass å boltre seg på. Snorkle kunne man også når havet ikke var altfor
opprørt - da ble sand rotet opp - og store fisk kunne iakttas.

En utenlandsk fastboende (tysk?) gikk rundt og solgte interessante smakebiter, som varme innbakte
grønnsaker (-behøver IKKE ekstra rkydder!) og noen nystekte boller.

Et skilt forkynte at det enda lenger sydover, rundt og under en fryktinngytende høy
fjellvegg - som regel virker de ikke så høye som de virkelig er, for man får hurtig vondt i nakken av å se opp
hele tiden - så etter hvert ser man jo ikke toppene lenger.

Utenfor lå det to-tre rullesteinsstrender av forskjellig størrelse og tilgjengelighet, men
det virket for oss som meditasjonssenteret på veien dit, og dets tilhengere og andre
likesinnede satte sitt preg på området - og at dønningene i tillegg var for store til at VI
likte oss der da. Så var det nordover kysten som sto igjen.


Lagunen ved solnedgang

Nord for havnen kommer man først til Puntilla, hvor bl.a. Hotel Valle Gran Rey ligger.
Der finnes en liten lagune som ved høyvann nok kan brukes. Om dagen da vi var der
(høyvann varierer fra uke til uke) var det bare en liten pytt der, men sol og sand gjorde
dettil et utmerket sted hvis man kommer hit med småpjokker og tuller.

1-1/2 uke senere: Dagen opprant med et fantastisk skue av høye dønninger som brast
mot klippene. Vi antok at det var høyvann, så vi begynte dagen med en snartur ned til denne lagunen.
Nå var den fyllt med vann, enda det allerede var en stund til flo sjø.

Vi klatret ut på den ene siden for bedre å kunne beskue dønningene, som lyste smaragdgrønt og hvitt i solen.
Flere dønninger, den ene flottere enn den andre slo innover. Så kom det en som var ekstra stor. "Se på den dér!",
sa vi til hverandre, "den kommer nesten helt opp hit...."
Det gjorde den, og ikke bare nesten. Så vi gikk hjem og skiftet på oss tørre klær....

Ved høyvann og rolig sjø er det en fin sandstrand for barn. Da vi enda noen dager senere
gikk forbi på ettermiddagen, under høyvann, var stranden full, og lagunen full av barn og voksne i alle aldre.
Midt ute sto de voksne i vann til livet, så dypere var det ikke. Revet
utenfor tok av for dønningene, som idag var til å leve med, ihvertfall her.

Videre oppover kysten kom vi til rullestein og store dønninger, inntil vi kommer til
den store La Playa-stranden. Som bildet over viser - en flott sandstrand - ihvertfall
ved lavvann. Ved høyvann var vannstanden et par meter høyere, og gikk opp i
rullesteinene ovenfor. Men ifølge lokalkjente er dette vanlig om vinteren. Da kommer
havet og tar all sanden, og så til sommeren legger det sandet pent tilbake igjen.

I den borterste enden, før bebyggelsen, var det imidlertid god plass, og stranden godt
besøkt, kanskje fordi den ligger litt i lé for dønningene. Der er det forøvrig også
et yndet samlingssted ved solnedgang, ofte akkompagnert av lokale trommeslagere
og andre musikere.

Som sagt tidligere - La Gomera er ikke en badeøy slik turistbroshjyrene beskriver Lanzarote, Fuerteventura,
Tenerife og Gran Canaria, men hva så?

Både her og på den godt besøkte stranden ved havnen (se ovenfor) manglet fullstendig
begrepet "strandstoler", slik man finner i kilometervis på de store turiststedene på de andre kanariøyene.

Men i vår utrettelige jakt på en ensom strand, gikk vi videre. Neste stopp var "Playa des
Ingles", som ligger bak bebyggelsen på bildet ovenfor. Det var den siste sandstranden.
Et område som kunne minne litt om klittene på Jyllands og Syd-sveriges vestkyst, bortsett
fra at sanden her var svart og ikke hvit.

Her kom dønningene inn mot stranden i full høyde - 1-2-3-4 meter høye ettersom, og
mange sto på rekke og rad ute i vannet for å møte dem. Noen stupte resolutt igjennom,
andre lot seg fange. Etterpå sto de ikke på rekke lengere, og om de var like mange vet
vi heller ikke.... Forresten må de ha fått en dårlig oppdragelse hjemmefra mange av dem,
for de var noen ordentlige rotemikler. Flere av dem hadde faktisk rotet bort alle klærne sine,
til og med badebuksene.

Morsomt var det også å følge kysten tilbake igjen fra Playa des Ingles til stranden ved
La Playa istedetfor å gå på veien. Her var det også bare å klatre, men det var
vi ihvertfall ikke alene om. Haugevis av små og store krabber, de største en god middag,
klatret høyt og lavt på de store steinene, eller de lå og solte seg, eller klamret seg fast når bølgene brøt
mot steinene.

Tror ikke de var vant til folk her, for når vi nærmet oss så krabbet de ikke sin vei,
nei de stupte eller kastet seg utfor steinene og forsvant i sprekkene nedenfor..

Bølgene her var et fantastisk skue. Høye smaragdgrønne dønninger hvelvet seg opp, og ble
så kronet med det reneste og hviteste skum du kan tenke deg, før de smalt i klippene.

Det var fotomotiv man bare kunne drømme om. Det vil si, vi så et par som prøvde å forevige dønningene.
De ene av dem gikk litt for langt ut, men slapp fra det - dog uten et eneste
tørt plagg... og nok med litt mere respekt for Atlanterhavet enn det han måtte ha hatt fra før.

Så vi fortsatte jakten på 'vår ensomme strand'. Nordover - forbi Playa des Ingles igjen.

Og nå var det bare en ukjent kyststripe igjen. Playa des Ingles ble avløst av store rullestein
og nedfalne blokker fra den enorme fjellveggen som fra 850 m høyde på Merica, faller rett
ned mot havet, bare 10-15 m fra vannet, noen steder mindre. Men når det ikke er ekstra høyvann, så går det
bra å klatre utover. Dønningene slår trofast innover, og der det er store steiner og store rullesteiner står
skumsprøyten høyt. Når stranden innimellom vier seg litt
ut og det bare er små rullestein, bryter bølgene lenger ute.

Noen hundre meter lenger mot nord er det definitivt stopp. Herfra er det hva spanjolene
kaller for "Costa Risco". Vi kaller det vel heller utilgjengelig - eller fjellet rett i havet.

Men det gjorde ingenting. Helt her oppe hadde lavaflommer og havet en gang laget et lite badebasseng
som ved hver eneste bølge ble fyllt opp med mere vann. Der kunne vi sitte
som i et badekar og få vann over hele oss - til tider rene skumbad. Og ved å rydde litt opp
i steinene også en nydelig plass å soltørke seg - og fortsette å slikke sol til neste badetur.

I skrivende stund (et par dager etter vårt første besøk til denne stranden) vites enda ikke
hvordan denne plassen vil ta seg ut med høyere/lavere flo eller fjære, eller når dønningene legger seg
(gjør de noen gang det?) eller når de er flere meter høye? Før jul ble det målt
bølger på 6-7 meter her nede.

Noen dager senere fant vi ut av det også. Vi var på vei utover ved 11-tiden om formiddagen,
for solen kommer ikke på "stranden vår" før etter 11 der heller. Havet virket rolig, og vi var overbevist om at
det gikk mot lavvann igjen ved middagstid. Men El Mar de Atlantico var
ikke av samme oppfatning. Og hva enten det skyldtes at det var fullmåne i forgårs, eller at
høy- og lavvann er kommet rent i ulage, så slo dønningene innover - den ene verre enn den andre -
og bassenget vårt befant seg ett eller annet sted lenger ute i dønningene. Så det
ble med solbad.

Plutselig konstaterte vi til vår store overraskelse at dønningene slo lenger og lenger
INNOVER, og vi begynte å bli betenkt. Vi fant det fornuftigst å vende nesen hjemover før det
ble for vanskelig å forsere rullesteinene der bølgene slo nesten helt inn ved høyvann.

ADVARSEL!
Ligg unna hele greia når høyvann og lavvann og fullmåne
og Atlanterhavet er i ulage!

Etter et par store bølger kommer det alltid 4-5 mindre, og da satte vi på sprang.
Midtveis over den ca 10 m lave strekningen med rullestein, smalt en bølge i fjellet, og
vannet slo over oss - først skumsprøyt - og så ble vannmassene presset oppover fjellveggen.
Vi klorte oss fast.

Den neste derimot, som altså slett ikke var i rute, var større, og mens jeg selv klorte meg
fast det beste jeg kunne, og greide å fakke brillene nederst på magen et sted - men mistet skyggelua,
fór kona med 10-15 meter utover igjen. Jeg ropte fortvilet "Kom inn igjen!", og
det gjorde hun omgående med den tredje dønningen. Full fart tilbake igjen, og så greide
hun å klore seg fast i en stor stein, og få fotfeste der.

Vi satt på den riktige siden etterpå og tørket absolutt alt vi hadde med oss, unntatt hennes
briller som Atlanterhavet tok. Og passene våre, fotoapparat, kikkert, håndklær,
ryggsekkene og hva annet det kunne være ble lagt utover. (Tollerne godtok forresten
passene våre på hjemturen....)


Gode råd:

1. Skal du utfordre Atlanteren og bruker briller, så bind dem fast rundt halsen først.
2. Undersøk om lav- og høyvann er i rute.
3. Sjekk hvor stor høydeforskjell månen vil ha på flo og fjære.
4. Sjekk om Atlanterhavets dønninger er enige.

God tur!

Vi fant senere ut hva som førte til denne hendelsen, tror vi...
På bildet over sees i bakgrunnen en stor svart stein. Der var stranda vår. Ved vårt
skjebnesvangre besøk var det også rullestein HELE veien forbi "åstedet",
og ikke som bildet viser, også en haug med småstein.

Det kritiske punktet vises der personen står, og derfra og hitover var det samme lave
høyde ca 10 meter til, dekket av rullestein. Midt under småsteinene lå den 1-2 m høye
steinen som man kunne klamre seg fast til når man kom retur fra havet. Nå er den
fullstendig usynlig, begravd av småstein - som vi vet må ha kommet senere -
da en sandstorm fra Sahara besøkte La Gomera og sendte kraftige bølger inn fra sydvest.

Disse må ha gravd opp småstein lengere syd fra og rett og slett lagret dem her, i minst
to meters høyde. Hadde noen påstått det før vi selv hadde sett det, hadde vi nektet
å tro på det.

PS: På bildet ovenfor er det lavvann igjen....... .

Strendene

retur til menyen



Tekst Meny - Hurtig veileder til våre sider
Google
 
Web www.vulkaner.no


bukkm.gif
DYR

over 250

birdm.jpg
FUGLER

over 500

flower.jpg
FLORA

over 225
dolphin.gif
HAVDYR
globe.gif
REISER
globe.gif
VULKANER




   Free Counter

This page has been made with Macromedia Dreamweaver