|
Vår
vidunderlige verden
|
|
Vandretur I - Turen til fossen To
fossefall er avmerket på kartet vårt over La Gomera. Vandreturen
til den ene var
|
|
 |
Vi
fulgte "barranca"en, elveløpet,
opp fra bunnen av Valle Gran Rey. Det var knusk tørt, og stien vi gikk på likeså. Men morsomt å se alle bambusrørene langs elve- leiet. Ved utgangen til Casa de la Seda hvor vandreleden begynte, var stien fullstendig overdekket av høye bambus. Å finne en stokk til turen var det aller minste problem der. |
|
Underveis
oppover barrancaen måtte vi stoppe og titte nærmere på
6-7 fargeglade fugler, som spratt rundt foran
oss på stien. En foreløbig granskning sa oss bare at alt det røde og gule ihvertfall ikke hørte hjemme på noe vi hadde sett før.... Senere oppslag i en fuglebok (engelsk) sa GOLDFINCH, og etter at vi kom hjem så ble det til Stillits (carduelis carduelis) |
 |
|
Fra
Casa de la Ceda bar det så oppover til La Cascada - eller Wasserfall
som det sto
overalt. Og hvorfor det sto på tysk både her og der, fikk vi høre av en dame i en liten souvenir- butikk vi fant senere. Det var så å si kun tyske turister på øya, "Ja, det var altfor mange tyskere", sa hun. Nå var samtalen allerede innledet på tysk/engelsk, så vi spurte hva hun selv foretrakk - engelsk eller tysk - når vi spurte om noe. "Tysk, selvfølgelig" svarte hun. "Jeg er jo tysk selv...." Hun hadde bodd der nede i flere år allerede. |
|
 |
Men
tilbake til "Wasserfall"-turen. Vi skulle se
etter et hus i tettbebyggelsen i Casa de la Seda med en gul postkasse på veggen. Der var trappen opp. Trodde vi. Men det var bare trappen opp til trappen opp til trappen ned til stien bortover til trappen opp.... imellom små idylliske hus med appelsintrær, hawaiiroser og Bouganvilla. Innimellom en geit, eller et par høns. Noen (fordrevne?) europeere hadde også slått seg ned her med sine håndverk, steinguder og yoga-undervisning, men de forskjønnet desverre ikke alle sammen området. |
|
Etter
hvert kom vi så høyt at bebyggelsen ga opp. Her En smal sti førte videre til der vi kom til den gamle oppmurte vannings-kanalen. Her igjen var det malt 3-4 ganger på tysk: "Wasserfall - - >" |
 |
|
Og her begynte moroa! Vi fant ut at istedenfor å leke geit hele tiden, og fare opp og ned av skråningene (les: de steile kantene) på begge sider, så var det lettere (?) og morsommere - og mere spennende - å følge "bekken". Nei, det var ikke mere vann i den der og da, enn i en vanlig liten skogsbekk hjemme. Forskjellen var vel heller at granene og furuene manglet. I stedet vokste tornebusker og bambus tett i tett flere steder. Men flere enn oss hadde gått der, og etter hvert "ryddet" en sti gjennom noe som for oss føltes som en tur gjennom Amazonas-jungelen... |
|||||||||||||||||||||
 |
 |
||||||||||||||||||||
|
Så
var det "jungel" igjen, og som vandrehåndboken sa:
"Finner du ikke stien, Til
slutt så vi endelig det som måtte
være slutten, for videre oppover var det nå plutselig Ingen
"Vøringsfoss" akkurat, og vannføringen for
liten til at kulpen under den tillot et bad,
En
hyggelig og eksotisk rast med saftige Canari-appelsiner, før
vi vendte nesene En
vanskelig tur? Det kommer an på. Men barn bør ihvertfall
være vant til å gå turer - og i tillegg må
de Gangtid
fra Casa de la Seda er tross alt ikke mere enn 1/2 til 1 time, pluss
pauser
|
|||||||||||||||||||||
