Urskogen

Idag, den 15.dagen her, bestemte vi oss for å komme oss opp i urskogen.
Og jeg sier OPP, for here nede på La Gomera begynner 'tregrensen' først på 1.000 moh.

Men altså forberedelsene først. Etter erfaringen med temperaturfallet på den forrige
fjellturen over La Merica, pakket vi sekkene fulle av vindtøy og regntøy og varmt tøy,
klart for bruk når vi kom opp.

Forrige uke fikk vi høre at det høljregnet på tvers der oppe....

(tykk grønn strek - grensen til La Garajonay - nasjonalpark og urskog)

Taxi først til Arure (2.000 Ptas igjen) og så prøvde vi å finne veien. Som så mange
ganger før, så lyktes vi ikke helt denne gangen heller, så vi ga oss asfaltveien
ivei til Las Hayas.

Der endte den vandreleden vi skulle ha fulgt, og vi fant endestasjonen som
beskrevet i håndboken vår (15 år gammel), nemlig restauranten "La Montaña",
kjent for sine Gomera-spesialiteter - mest vegetarisk.

Der, like ovenfor noen kjempestore eukalyptustrær, sto et skilt med vandresymbol
og to piler innover en liten grusvei. Den ene pilen viste 3,6 km til 'veien' (carratere) ,
den andre 2,4 km til Creces, hva nå det var for noe.... Ifølge vårt kart, skulle vi
nå gå inn her og følge en grusvei, men bare noen få meter lenger inne var veien redusert
til en smal sti, og der sto vi plutselig ved et stort skilt som deklamerte "Her begynner nasjonalparken
Garajonay". For å komme dit, skulle vi først senere ta av en sti,
men når vi nå allikevel var der, ja - så gikk vi jo videre.

Vi møtte så et tysk (selvfølgelig ) par, og spurte om vi var på rett vei - dvs at vi
med tid og stunder ville komme tilbake til Arure - og han bekreftet at han hadde gått den
ruten opp som vi ikke hadde funnet. Vi kunne gå den tilbake, sa han, men lett
var det ikke - for vårt kart var feil, og hans som var dobbelt så stort, og av langt nyere
dato, var heller ikke riktig... Men, føyde han til, de hadde vært heldigere enn oss,
for den vanskelige delen halvveis hadde de klatret opp, mens vi måtte ned, og det var
ikke like lett.

Men nok om det - vi gikk videre inn, på en stadig smalere sti, i den stadig tettere
eventyrlige urskogen, som her nede stammer tilbake fra middelalderen en gang.

  

Her var trærne virkelig gamle. Noen av dem var mosegrodde helt til tops, og toppen der
var ofte utrolig høyt oppe på noen av trærne - så om vi før hadde knekt nakken på å se
opp på fjellryggene, så ble det ikke bedre av å se på tretoppene.

Etter en liten stund fikk vi øye på en liten gress-kledd flekk hvor solen trengte igjennom,
og der tok vi en tiltrengt spisepause, mens admiralsommerfuglene svermet omkring oss.
(Bildet over, til venstre). Snart bar det videre, og så krysset den smale stien vår plutselig
en liten skogsvei. Her hadde man igjen et skilt som viste at det nå var 1,0 km
via skogsveien til en enda større vei. Redde for å komme for fort ut av urskogen igjen -
vi ville jo gjerne se mere - bestemte vi oss for å ta den biten med, tur-retur,
og så fortsette videre mot Arure på den smale skogsstien.

(Bilde fra bladet 'La Isla de La Gomera' Nr 267 Especial Turismo)

En nydelig vei å gå på, men du verden for noen trær. Stammer så tykke som
to-tre tønner, og en mengde forskjellige slags trær - og alle tilsynelatende like gamle.
En blanding av løvskog og barskog, men noen ganger lurte barnålene oss - og viste seg
å være bittesmå løvblad ved nærmere ettersyn.

1,5 kilometer lenger framme åpenbarte det seg så plutselig en stor rasteplass med tre
grillplasser og flere benker i en stor lysning i skogen. Her møttes hele 4 stier og veier,
og du store min: Et kart over området på en oppslagstavle - som viste at "Her er du nå!"
hvilket vi selvfølgelig ikke var ifølge vårt kart, men vi valgte å stole på spanjolene da vi
etter en kort rast gikk videre.

Teksten på det oppsatte kartet fortalte oss nemlig at når vi kom ut av nasjonalparken,
så gikk det flere stier til Arure, dit vi skulle. Så da var det jo bare å velge. Og det gjore vi.

Fra boken "La Gomera - Isla Colombina"
Foto: Copyright Thomas K. Müller

Den smale stien vi nå fulgte (bildet t.h. ovenfor de to skogsbildene over) gikk i et søkk
i landskapet, hvor det når det regnet, rant en liten bekk i bunnen. Og det bar jevnt nedover.
Det var flere som tok sjansen på denne stien, og morsomt å se hvor forskjellige de var.
Det var dem som halset avgårde - oppover eller nedover - lurer på hva de skulle hjem til
så snart...

Så var det dem med nesen i kartboken, som knapt så noe annet enn om himmelretningen
var riktig - og så var det oss som hadde gitt opp å se på kart - og i stedet så på alt det rare
rundt oss. Blomster så små at vi måtte bøye oss for å se dem, blomster på busker og trær
høyt oppe i luften, og fugler som skvatt inn og ut av løvverket. (Rosenfinker?)

Etterhvert endret nå skogen karakter, og vi
gikkpå en fjellskråning på kanten av et smalt
dalføre.
Der - på den andre siden fikk vi øye på tre
klaser med noen kjempestore gule blomster
på noen underlig palmelignende greier.

Hva det var ? Det var ihvertfall for langt
unna, selv med kikkert.
Litt senere så vi enda et eksemplar - ikke så
langt unna denne gangen, men håpløst å
prøve å krysse dalen - for :
1) det er ikke lov å gå utenfor stiene i parken
2) urskogen er fullstendig ugjennomtrengelig.
Så da så....

Men kort tid senere kom vi til enda en korsvei
- hvor fire nye stier møttes. Og tilbake
gjennomden trange dalbunnen, var det mulig
å følgebekkeliet, mot å ta imot en del
oppskraping på armer og bein - og noen
minutter senere så vi enda et eksemplar av
den mystiske blomsten oppe i fjellskråningen

Om vi fremdeles var innenfor eller utenfor
parkområdet , vites ikke. Men fristelsen
ble for stor - så vi fikk et bilde av den hittil
største løvetann vi noen gang har sett.