Som vist på bildet ovenfor, så er altså
jorden stykket opp i flere deler, alle avgrenset av en såkalt
sprekksone eller subduksjonssone eller hva det nå må vise
seg å være. Det er vel nærmest fastslått
at disse delene er plater, og at noen av dem river i bestemte
retninger, for tiden fra 2-12 cm hvert år.
Videre går noen av dem inn under andre, i såkalte
subduksjonssoner, mens andre skal kollidere med
hverandre, og forme fjellkjeder mm. Atter andre glir sidelengs mot hverandre,
og skaper såkalte
riftsoner, og her har vi noen av de største jordskjelvene (Kalifornia,
Indonesia og Tyrkia 1999), og
derfor også noen av de mest aktive vulkanene (Kalifornia og Tyrkia???)
Indonesia har jo flest av
de for tiden aktive vulkanene i forhold til sitt landområde.
Men så kommer alle spørsmålene. Man
skal ha en subduksjonssone for å opprettholde balansen
i den nåværende jordradien (for den skal visstnok være
stabil - xxxx km ved polene), for fra
spredningssonene kommer jo stadig ny masse opp, og flytter platene vi
flyter på, vekk fra de områdene som nå blir dannet.
Subduksjonssonene skal være kjennetegnet av store havdyp, der
en av platene forsvinner ned (som regel oseansokkelen). Store havdyp
har man også konstatert
utenfor Philippinene, Japan, Indonesia og Alaska. Men hvor er de store
havdyp som skal ta imot
alle de andre platene? Se kartet under, og klikk på bildet for
å få en større utgave.
Plategrenser (+|+|+) og dyphavsrenner (violet)
Platene flyter i bestemte retninger, bort fra spredningssonene og mot
subduksjonssonene. Derfor
skal øykjeder og vulkankjeder som har oppstått over såkalte
hot-spot (varme punkter) i jordskorpen, ligge på rad og rekke,
i en retning som tilsvarer driften av platen, med de eldste nærmest
det punkt platene har tenkt å dukke under. xxxxx
Rundt om i verdenshavene finnes det imidlertid en mengde
andre store havdyp hvor det ikke
skjer noe som helst (???), samtidig som den ene fjellkjeden etter den
andre dukker opp
på havbunnen efterhvert som man lærer den å kjenne.
Hva i alle dager har skjedd her?
|