VÅR VIDUNDERLIGE VERDEN   

 
 Platetektonikk ???

read another article by John Daybreak IN ENGLISH here.
Storetvedts meninger er meget kontroversielle og ikke akseptert blant geovitere,
og han står nesten helt alene.
Dette bør man altså ta i betraktning når man leser hans
kommentarer nedenfor. Samtidig henviser vi til sitatet om Surtsey på vår introduksjonsside.
--" Når kart og terreng ikke stemmer overens, er det vanlig å endre kartet. Framveksten  av teorien om platebevegelsene - platetektonikk - er en beretning om hvordan  geoforskere i stedet har gjort det motsatte. Platetektonikerne har oversett observasjoner  som ikke passer inn i modellen." (Karsten Storetvedt, Universitetet i Bergen)
Den faste marken under våre føtter, den fjellgrunn som utgjør jordskorpen, er ikke like stabil som
den vanligvis virker. De nå og da forekommende jordskjelv er fryktinngytende påminnelser om
deres urolige, oppdemmede energi. Men de fleste bevegelser er så svake og finner sted over så lange tidsperioder at vi bare kan ane at de i det hele tatt forekommer.
 
Som en følge av dette er litosfæren ikke helt uten sprekker og består av et tyvetalls forskjellige deler som beveger seg i forhold til hverandre. Disse deler kalles for litosfæreplater, og bevegelses-mønsteret for platetektonikk. Jordskjelv og vulkaner er lokalisert til visse strøk på jordoverflaten og følger i hovedsak plategrensene.
-- Et problem med hypotesen om havbunnspredning er at de antatte drivkrefter, som man mener er konveksjonsstrømmer i mantelen, i dag framstår som et eneste stort spørsmålstegn. De siste par tiår har seismisk tomografi fremskaffet data om mantelens struktur som er vanskelig å forene med de påståtte konveksjonsceller i Jordens indre. Resultatene fra den seismiske tomografien viser også at mantelen under dyphavene, ned til stort dyp, er kjemisk forskjellig fra mantelen under kontinentene. Denne forskjellen synes å umuliggjøre denne type kontinentaldrift. (Karsten Storetvedt)


Der kontinentalplatene møter hverandre under verdenshavene rager en 70.000 km lang undersjøisk fjellkjede 2 - 4.000 m opp.

Ytterst på Reykjanes i sydvest-island går platene derimot fra hverandre, og danner en sprekk tvers over hele Island. Her splittes den amerikanske og den eurasiske kontinentalsokkelen. Og her nærmest gror vulkanene opp, slik som Eldey (Ildøyen) som kan skimtes i bakgrunnen (illustrert) og som idag er en klippeøy, og restene av en tidligere vulkan, som kom opp av havet på samme måten som Surtsey, som ligger i en annen sprekk lengere øst (se bildet t.h.)


Ifølge teksten på skiltet nedenfor, driver platene her fra hverandre med en hastighet på 2 cm i året, dvs. at når man står ved skiltet, som er på den amerikanske sokkelen, så beveger man seg
med 1 cm i året.

Flere jordskjelv i året er en naturlig følge av at platene driver fra hverandre, og dette fører til tider til store endringer i den islandske geografien.

For kort tid siden berørte et større jordskjelv
deler av den andre sprekken lenger østpå, noe som bl.a. førte til at de kjente Geysir-varme-
kilden med sin ofte 60 m høye vann- og dampsøyle idag ligger død, mens en annen
litt mindre kilde har overtatt rollen.
Se mere herom på vår side om Geysir.



At sprekkene finnes, er det vel egentlig ingen tvil om, men om det en gang har vært et stort
kontinent, som siden har delt seg i mange små biter - se kartet nedenfor - det strides man altså om.

To oseanplater på hver side av en oseanrygg beveger seg fra hverandre. Et gap oppstår ved oseanryggens mitte, men det fylles snart av magma fra mantelen. Oseanplaten beveger seg mot en kontinentalplate og støter sammen. Kontinentalplaten er tykkere enn oseanplaten men lettere på grunn av at den inneholder en lettere sammensetning av mineraler. Oseanplatens tyngde gjør at den trykkes ned under kontinentalplaten (dette kalles subduksjon). På grunn av at platen er tyngre enn den omkringliggende astenosfæren, dras den ned av sin egen tyngde. Bergartene lengst oppe på oseanplaten har lavere densitet og smelter. På grunn av sin lave densitet stiger de smeltede bergartene (magmaen) oppover, og en vulkankjede oppstår parallelt med dyphavsgraven. En oseanplate vokser altså ved oseanryggen og minsker (smelter) ved subduksjonssonen.
-- Grunnen til at noen av kontinentene har samsvarende kystlinjer, er et resultat av et karakteristisk panglobalt sprekkesystem som antakelig ble dannet meget tidlig i Jordens historie, lenge før omdannelsesprosessen fra kontinentskorpe til havbunnskorpe satte inn for alvor. Når deler av kontinentskorpen blir erstattet av den mye tynnere og tyngre havbunnskorpen, vil innsynkning av sistnevnte naturlig skje langs de eksisterende sprekke- eller svakhetssoner. (Karsten Storetvedt)

Med andre ord, så er man altså enig om at det finnes plater, noen lette, noen tyngre. Og at det
der hvor disse møtes er stor ustabilitet i jordskorpen. Men at dette skal velte opp store fjellkjeder som Rocky Mountains eller Andesfjellene (hva med Alpene og Ural-fjellene?), det er altså ikke
like sikkert, dersom platene ikke støter sammen (som to biler som kollidererer), men istedet synker den tyngste, oseanskorpen, ganske enkelt ned under den lettere kontinentalskorpen.

 
Plategrenser    
Det finnes altså tre forskjellige typer av plategrenser:  
  • Spredningssone
  • Konvergerende sone (sammentrykkende)
  • Transform forkastningssone (parallell forskyvning)
Det globale system av litosfæreplater    

I 1968 kom det første globale kartet over litosfæreplatene. For at en litosfæreplate skal bli identifisert og navngitt må plategrensene være aktive.

Stillehavsplaten består nesten utelukkende av oseanisk litosfæreplate, med unntak av nedre Kalifornia. I Kalifornia er plategrensen en transform forkastning med navnet San Andreas Forkastningen.

Den amerikanska platen består hovedsakelig av kontinental litosfære (Nord- och Sydamerika) og den oseaniske litosfæren vest for den Midtatlantiske rygg.  

Den Euroasiska platen består først og fremst av kontinent men også av Nordøst-atlanteren og Nordishavet..

 

 Bilde fra: The Geological Society (http://www.geolsoc.org.uk/)
Subduksjon   
Konvergerende (møtende) plategrenser med subduksjon har stor tektonisk aktivitet og vulkanisme.  

Ved møtet av en oseanisk litosfæreplate og en kontinental plate er den tektoniske aktiviteten høy. Ved sonen der de to platene møtes og oseanplaten trykkes ned, blandes dyphavssediment med sediment fra kontinentalsokkelen. Sedimentet transporteres ned med den bevegelige platen. Der danner den driver som pakkes en efter en. Disse sedimentdriver gjennomgår metamorfose og danner en ny bergart. (Se ovenfor -
teorien om at platen ikke blir presset ned, men rett og slett synker på grunn av tyngden).

Det øverste laget på den nedtrykte oseanplaten smelter til basalt magma. Denne magma stiger mot skorpen, men omdannes på veien til adasit(?) magma. Denna magmaen når overflaten og danner vulkaner. Se eksempel her!

-- Plateteorien krever dessuten at antatt nydannelse av skorpe i havområdene resirkuleres tilbake til mantelen i nedpressingsområder, såkalte subduksjonssoner, der den ene platen presser den møtende platen ned. Dyphavsgrøftene og de tilhørende dype jordskjelvsoner har vært tiltenkt rollen som slike destruksjonskanaler",
men der er altfor få slike strukturer på Jorden til å tilfredsstille platetektonikkens bevegelsessystem.
Geologiske observasjoner langs dyphavsgrøftene viser heller ikke tegn på at subduksjon virkelig finner sted.
  (Karsten Storetvedt, Universitetet i Bergen)
Enkelte hevder at funnene mange steder på jorden av fossiler og havavleiringer, som er funnet langt
oppe i fjellområdene, ikke er beviser for at disse områder en gang har ligget under vann.
Man mener at noe av det sedimentgrunnlag som følger med en oseanplate nedover, rett og slett
ikke når å smelte, før det blir brakt opp til overflaten via en vulkan, og spredt ut over igjen.???
Bilde fra: U.S. Geological Survey
Når to osenaplater møtes og den ene trykkes ned under den andre oppstår samme fenomen. Forskjellen er at her dannes vulkanene på oseanbunnen. Til sist når vulkanene opp til overflaten og danner øyer. Disse øyer går parallellt med plategrensen og danner en bueformet struktur som kalles öy-bue eller vulkan-bue. Et eksempel er Japan.

Bilde fra: U.S. Geological Survey
Denne teori overser fullstendig at det mange steder på havbunnen i verdenshavene finnes store
fjellkjeder, som slett ikke har oppstått på denne måten. (mere om dette senere)
Konvergens   

Alle fjellkjeder (unntatt vulkanske fjellkjeder) er blitt dannet enten ved sammentrykning eller utstrekning. En sammentrykkende tektonisk aktivitet forekommer ved en konvergerende plategrense (der to plategrenser
løper sammen). En utstrekkende tektonisk aktivitet forekommer ved spredningssonen.

Når to kontinentalplater støter på hverandre er massene like store, og tykkelsen for stor til at den ene skal gli under. De kolliderer og massene presses sammen til de står i spenn. Et eksempel på en slik plategrense er der India presses inn i den Euroasiske platen, og fjellkjeden Himalaya dannes. Når to kontinenter nærmer seg hverandre brytes den mellomliggende oseanskorpen i segmenter.
Det økende trykk får segmenten til å reise seg og danne en fjellkjede. Hvordan fjellene så kan bestå av granitt og andre massive bergarter er jo så en annen sak.... 

 
Bilde fra: U.S. Geological Survey
Spredning
 
Bilde fra: U.S. Geological Survey
Den lengste sprekksonen på jorden strekker seg gjennom hele Atlanteren, fra Nordishavet til Antarktis. På den ene siden beveger de Nord- och Sydamerikanska platene seg vestover, og på
den andre glir den Euroasiska og den Afrikanske østover. Avstandent mellom Europa og Nord- amerika øker med gjennomsnittlig 1,7 cm/år. Efterhvert som platene glir fra hverandre utvides sprekken. Det forekommer ofte jordskjelv i sprekksonen og ved vulkanutbrudd velter det opp nytt materiale. Dette danner litt etter litt ny havbunn og gir opphav til den fjellkjeden som utgjør den Midtatlantiske ryggen. Island, Surtsey, Asorene og Tristan da Cunha er deler av fjellkjeden som når over havoverflaten.   
 
Great Rift Valley i Øst-Afrika er en 6500 km lang sprekk i jordskorpen, som strekker seg fra Jordandalen til Mozambiquekanalen. Sprekkan anses å ha blitt dannet av de underjordiske krefter som sliter istykker litosfæren. Langs med Great Rift Valley finnes det cirka 30 aktive vulkaner. Det er dog ikke sikkert at Great Rift Valley kommer til å utvides så mye at det dannes et nytt osean med oseanrygg. Prosessen kan ha stanset opp så mye at riftdalen ikke kommer til å bli så mye större.
Både Atlanterhavet og Det indiske hav har sine midt-oseanrygger. Dersom disse er sete for pågående havbunnspredning, hva har så skjedd med den eldre havbunnskorpen i disse havområdene når dyphavsgrøfter med forventet subduksjon praktisk talt ikke finnes i disse havområdene?
Dyphavsgrøftene har en alt for begrenset og uregelmessig fordeling til å være forenlig med det vedtatte platemønsteret, og dermed oppstår en rekke paradokser som tyder på at platemodellen har helt fundamentale skavanker. Hvorfor er f.eks. nesten alle dyphavsgrøftene på jorden konsentrert langs Stillehavets randområder?  (Karsten Storetvedt, Universitetet i Bergen)

Kart hvor dyphavsgrøftene er tegnet inn (violet).
Transform plategrense  
To plater kan bevege seg parallellt ved siden av hverandre, uten at de hverken skilles eller trykkes sammen. En slik  grense markeres med en forkastning eller sprekk som strekker seg ned gjennom hele litosfæren. En transform forkastning består av to plater som beveger seg parallellt med hverandre men i hver sin retning. I Kalifornia er plategrensen en transform forkastning med navnet San Andreas Forkastningen.
Bilde fra: U.S. Geological Survey
 
Den opprinnelige, kontinentale jordskorpen ble dannet da jordkloden en gang var en varm og flytende planet. Da fløt de letteste elementene til overflaten, mens de tunge sank ned. De lette elementene la seg som en jevntykk kappe rundt kloden, og den opprinnelige kontinentalskorpen består derfor av lette bergarter av granittisk type. Det som fantes av hav befant seg oppå denne kontinentalskorpen, og havdybden var mindre enn 1000 meter. De store dyphavene er blitt dannet senere.  (Karsten Storetvedt, Universitetet i Bergen)
"Gud sa: "Vannet under himmelen skal samle seg på ett sted, så det faste land kommer til syne!" Og de ble slik. Gud kalte det faste land for jord, og vannmassen kalte han hav. Og Gud så at det var godt."  Bibelen: 1.Mosebok vers 9 og 10.
Bilde fra: CENAPRED, Mexico
Tilbake


Google
Search the web Search vulkaner.no


Free Counter