VÅR VIDUNDERLIGE VERDEN   

Jordens indre
 

Til tross for all tilgjengelig informasjon om vår planets overflate, er det imidlertid lite vi vet om tilstanden og sammensetningen av dens utilgjengelige indre. De dypeste borehuller (omkring 10 km) er neppe mere enn ett nålestikk i jordens ytterste hud, og de jordprøver som, hva man vet kommer fra de største dyp, transporteres av lavastrømmer til overflaten, og kommer fra et dyp på kun 100 km. Det er ikke mer enn 1,5% av avstanden til jordens sentrum. 

Jordskorpen 

Jordskorpen er det ytterste lag av litosfæren . Skorpen er et område med vekselvirkning mellom prosesser som framkalles av varmen fra radioaktive reaksjoner dypt inne i jorden. I sin fysiske og kjemiske karakter er den det mest komplekse laget i litosfæren.

Jordskorpen er sammensatt av en mengde forskjellige bergarter. Den kan inndeles i osean-skorpen og kontinentalskorpen. Kontinentalskorpen er cirka 40 km tykk, mens oseanskorpen kun er ca 7 km.
Grensen mellom jordskorpen og mantelen er nesten overalt klart markert, og kalles Moho (forkortelse
for: Mohorovicic- diskontinuiteten).  
 

Oseanskorpen kan deles inn i fire lag.

Øverst finnes et lag med  sedimentære bergarter. Dette laget er bare ca. 0,5 km tykt.

De tre nedenforliggende lag er sammansatt av eruptive bergarter som dannes under oseanryggsprosessen. I sin kjemiske karakter er disse lag basiske eruptive bergarter, men i fysiskt henseende skiller de seg ut.
  
Det andre laget, som har en gjennomsnittstykkelse på 1,7 km, består av bergarten basalt som har stivnet umiddelbart ved kontakten med det kalde havvannet.

Dette lag følges av et 3 km tykt lag av grovkornet, gabbro. Gabbroen kjølnet og krystallisertes langsomt på store dyp.

Det underste lag består av et lag med bergarten peridotit



Jordskorpens tykkelse i km.


Kontinentalskorpen er cirka 40 km tykk og består av tre forskjellige typer av bergarter: magmatiske, sedimentære og metamorfe. Magmatiske bergarter dannes av masse fra jordens indre som har stivnet, enten på overflaten (f.eks. lava), i sprekker (f.eks. diabas) eller kjølnet i dypet (f.eks. granit). Metamorfe bergarter (omdannede bergarter) har gjennomgått forvandling i den øvre delen av mantelen. Dannet fra andre bergarter ved at de kommet under endrede forhold ved trykk, temperatur og kjemisk miljø. Siden har bergarten igjen steget til overflaten.
  
Kontinetalskorpen kan inndeles i to lag. I det øverste laget dominerer grunnemnene kisel (Si) og aluminium (Al) og kalles "sial" (granitt). Det underste laget kalles "sima" (basalt) og består først og fremst av kisel (Si) og magnesium (Ma). Oseanskorpen består bare av sima-laget(basalt) og mangler altså sial-laget (granitt). 
 
Mantelen

Mantelens øvre del består av kiselholdige mineraler. Blant disse dominerer mørkegrønn olivin, sammen med mindre kvantiteter av svarte pyroxener, jernsilikater og kalciumaluminiumsilikater i en bergart som kallas peridotit. 

Da temperaturen hurtig øker med dypet i jordens ytterste 100 til 200 km, nåes et punkt (ved omkring 1500 grader celsius) ved vilket peridotit begynner å smelte. Dette skjer i ett lag som kalles asteno-
sfæren. Med større dyp stiger ikke temperaturen like raskt over smeltepunktet, hvilket gjør at ingen ytterligere smeltning skjer. Nedre del av mantelen er cirka 2200 km tykk.
 

Kjernen
Man deler jordens kjerne inn i en ytre og en indre. Den ytre kjernen er flytende og det antas at den består av 10% svovel (S) og 90% jern (Fe). Den er ca. 2200 km tykk. Den indre kjernen er i fast form og
1200 km tykk og antas å bestå av 15% nikkel (Ni) og 85% jern (Fe). 
 
Til begynnelsen av denne side
Tilbake

Google
Search the web Search vulkaner.no

 Free Counter