English version - click here!

Det er mange farer forbundet med vulkanisme. Denne artikkel har som formål å gi informasjon
om noen av de mere fremherskende farene, eller de mere katastrofale farer.
Artikkelen er illustrert med illustrasjoner.

ASKENEDFALL
Når vi tenker på vulkanske utbrudd, tenker vi alltid på store skyer av aske som velteropp i luften.
I virkeligheten er disse askeskyer av relativt mindre risiko. De krever sjeldent menneskeliv..

Etna, juli 2001. Legg merke til askeskyen.

De mest eksplosive utbrudd sender opp store askeskyer i såkalte 'søyler'. Vitenskapen bruker
faktisk høyden på en aske-søyle til å kalkulere kraften i eksplosjonen av et utbrudd.
En mindre søyle, mindre enn 100m i høyde, er vanlig for vulkanene på Hawai'i, mens en søyle
som overstige 25 km, antyder et langt mere eksplosivt utbrudd. Eksempler på disse mere eksplosive
utbrudd inkluderer Mount St. Helens i 1981, Krakatau i 1883, Tambora i 1815, og et
historisk utbrudd i Yellowstone kalderaen for 2 millioner år siden. Den følgende lille tabell er
kent som den 'vulkanske eksplosivitets indeks'. Den brukes av vulkanologer til å kalkulere et utbrudds styrke, så vel som dets type. Tabellen viser utbrudd i økende styrke.

Høyden på aske-søylen er altså en glimrende indikator på styrken i et utbrudd. Men også her er det individuelle forskjeller. Askesøylen fra St. Helens nådde opp i 20,000m høyde, mens utbruddet i 1956 fra Bezymianny, påi Russlands Kamchatka-halvøya, genererte en askesøyle på hele 45,000m høyde.

Et nytt faremoment ble først kjent etter utbruddet på Galunggung in 1985. Man fant at asken påvirket funksjonene i jetmaskinene på flyene, og fullstendig kaos ble så vidt avverget. De harde og skarp-kantede partiklene i asken skar striper i frontrutene på flyene ,og ørsmå partikler satte seg inne i flyenes jetmotorer, der de reagerte med vann og produserte en etsende syre. Man har senere konstatert at det
er mulig for asken å smelte i motorene, og der danne en tyktflytende masse som vil stoppe motorene.

Kartet illustrerer fly berørt av Pinatubos askesky. Hver stjerne viser et berørt fly,
med et nummer som angir rekkefølgen av de forskjellige tilfeller.

I det nordlige Stillehav, er aske i luften et problem for luftfarten. Hvert år forekommer det rundt
5 større utbrudd langs den nesten 4.000 km lange øykjeden fra Alaska til Kurillene. Askeskyer fra
det som kalles 'ildringen' ( 'ring of fire') blåser som regel øst eller nordøstover, tvers over travle luftruter. Gjennomsnitlig svever det aske i atmosfæren, rundt den høyden jet-flyene holder, 4 dager i året.

I områder på bakken nær vulkanene, kan aske føre til ødelagte lunger og sklerose. Der aske setter seg på kraftlinjer, kan det føre til kortslutninger. Videre kan aske ødelegge radio-sambandet for hjelpe- mannskaper under en vulkansk katastrofe. Det har også vært tilfeller der glohet aske faller ned og
starter små branner.

Man kjenner ingen metoder som hindre følger av askenedfall. Alt vi kan gjøre er å mildne virkningene av dem. Risikoen for luftfarten kan minskes ved å sørge for skikkelig overvåking. Ettersom vulkanske askeskyer er vanskelig å gjenkjenne fra et fly, kan satellit-teknologi lett overvåke og identisifere dem, og således kan menneskets voksende tekniske fremskritt minske dette potensielle problem. I 1991 holdt
the United States Geological Survey (USGS) sitt første 'Internasjonalt Symposium for Vulkansk Aske og Luftfars-Sikkerhet'. Denne konferansen la grunnlaget for opprettelsen av et nettverk av rådgivende sentre for vulkansk aske (Volcanic Ash Advisory Centers (VAACs)). Disse VAACs overvåker hele verden, og sender regelmessig ut rapporter som blir sendt til hver eneste lufthavn i verden. Luftfartskontrollene blir derved i stand til å ta nødvendige hensyn på bakgrunn av denne informasjonen, og omdirigere lufttrafikken der den er truet. (Vi - her på www.vulkaner.no - mottar her daglig de samme meldinger, og kan derfor ofte tidlig bringe nyheten om nye vulkanutbrudd).

Den umiddelbare faren for aske er imidlertid vanskelig å unngå. Mange bilder har vist mennesker som ganske enkelt må holder våte lommetørklær og lignende foran ansiktet, for å unngå å få aske i lungene. Selv om ikke dette er særlig teknisk, er det i alle fall virkningsfullt. .

GASS

Magma er smeltede steinmasser, og de gir fra seg gasser som så frigjøres til atmosfæren under et utbrudd. Faktisk frigis aske også under andre omstendigheter, for eksempel når magma ligger like under jordoverflaten.

Vulkaner gir fra seg flere forskjellige gasser. Den mest fremtredende er faktisk harmløs - vann - H²O. Den utgjør en stor del av de vulkanske gassene, noen ganger opp til 80%. Men det er også andre gasser, og disse er ikke nødvendigvis så godartede.

Kull-dioksid er der, og det er også hydrogen-sulfid sulphide, en meget giftig og fargeløs gass, men som lukter fryktelig.Soveldioksid, svovel-trioksid, og klor frigjøres også.

Svovelsammensetninger, klor og fluor reagerer med vann og danner giftige syrer som ødelegger øyne, hud og luftveisorganene, selv i små konsentrasjoner. Syrene kan ødelegge vegetasjon, tøyer og metaller. Noen av gassene er dødbringende alene, kulldioksid kan foreksempel forårsake døden etter bare
10-15 minutter, selv med bare 10% innhold i luften.

Enhver fare forbundet med vulkanske gasser er naturligvis størst i vindretningen nedenfor det aktive utbruddet, mens konsentrasjonen av gasser hurtig avtar etterhvert som gassene blandes med luften og bæres av vinder vekk fra kilden. Korte utslipp av gasser nær åpningen fører vanligvis ikke til skade på friske personer, men kan være farlig for disse med hjerte- og luftveis-problemer, for eksempel folk med kronisk astma.

LAVA

En av de mest kjente trusler fra vulkanene, er lavaflommene. Overraskende nok, er ikke lava først og fremst en risiko for mennesker, men heller for eiendom. Dette fordi de fleste lavaflommer ikke har større hastighet enn gangfart for oss mennesker. Lavaflommene på Hawai'i beveger seg ofte bare med noen få centimeter i timen.

Lava er vanligvis glødende og varm. Man antar at flommet fra Etna i juli 2001, ikke vil kjølne ned til et sikkert nivå på mange år enda - et rystende faktum.

Det er flere måter man kan redusere risikoen ved lavaflommer. Den mest opplagte er naturligvis ikke å plasere mennesker der lavaen forventes å komme ved et utbrudd.

Det er også andre måter å avverge skader på.En metode er å konstruere barrierer og grave kanaler. Utbruddet på Etna i juli, 2001, førte til store overskrifter fordi man der benyttet slike metoder, men hvorvidt man vil lykkes med dette eller ei, er fortsatt vanskelig å forutsi. Historisk sett er det slik man alltid har prøvd å avverge lavaflommene fra Etna, og anstrengelse i 2001 viser det hittil mest vellykkede resultatet.

På bildet her forsøker man desperat å sette en stopp for lavaflommen fra Etna in july 2001, men her var lykkes det ikke helt.

En annen metode ble først brukt på Island. Denne metoden virker ut fra det prinsipp at kjøligere lava beveger seg langsommere enn varmere lava. Derfor har islandske myndigheter foreslått å sprøyte overflaten av lavaflommene med vann. Et forsøk på dette ble gjort i 1973 ved Heimaeyr , men kun med mindre hell, men det var fordi lavaen her allerede var begynt å kjølne.

En tredje utvei har vært å forsøke å sprenge huller i lavaflommen. Dette ble forsøkt under den 2.verdens- krig på Hawaii, med bomber som skulle falle i åpningene, og derved medvirke til at lavaen tok en annen vei. Dette viste seg imidlertid ikke å være særlig virkningsfullt.

Konklusjonen blir derfor ganske enkelt: hold deg borte fra lavaflommen!,

PYROKLASTISKE FLOMMER

I løpet av de siste 100 år har det vært over 17.420 dødsfall som følge av et fenomen kjent som deaths pyroclastiske flommer. Dette er et inviklet fenomen som man fortsatt kun har ringe forståelse av, kraftige uberegnelige utbrudd av gass og fast materiale, som farer nedover vulkanskråningene, og som til og med kan bevege seg over vann.Størrelsen på dem kan bli fryktinngytende, og virkningene sjokkerende.
De kan fullstendig blottlegge bakken i ti eller hundre kilometers lengede, idet de når en fart større enn et ekspresstog, og underveis kan selv ikke mindre åsrygger holde dem tilbake. Flommene kan oppnp temperaturer på så mye som 800°C, og varmen kan bli så intens at de underveis omdanner vulkanske partikler til et solidt dekke av svart glass som dekker det som er tilbake av landskapet.

En måte å omtale disse flommene på er 'aske-orkaner' - skyer av hvit aske og vulkanske partikler som transporteres i turbulente hvirvelvinder av gass. Disse turbulente vindene drar glødende småbiter og aske med seg, mens de hvirvler rundt i voldsom fart og dermed hindrer de tyngre delene i å falle ned. Det er gravitasjonskraften som gir disse vulkanske orkaner sin energi - askepartiklene gjør dem tettere enn den omkringliggende luften, og dermed styrter de utfor vulkanskråningene lik hvirvlende vannmasser, og styrken og hastigheten øker underveis. Som vann følger flommen vanligvis lavereliggende områder, daler og juv (Mayon), men kan like gjerne forsere åsrygger slik kraftig flom kan gjøre. Det kreves bare 1% med solide partikler til å gjøre en sky tettere enn luft, og jo hurtigere en slik aske-orkan beveger seg nedover, jo voldsommere roterer den - og jo flere partikler og gjenstander kan den ta med seg på veien.

Akkurat hvordan disse aske-orkanene oppfører seg, avhenger av blandingsforholdet mellom gass og harde bestanddeler. Høy tetthet i massen er kjent som 'pyroklastiske flommer', og følger stort sett dalsøkk og juv. Lav konsentrasjon av harde bestanddeler kalles 'pyroklastiske bølger' (norsk benevnelse?) som kan flomme oppover åser og andre hindringer.

Den eneste effektive metoden å unngå skader på for mennesker, er å unnvike flommen. Et godt eksempel på dette finner vi på Mayon i Philippinene, som ofte har hatt utbrudd i vår tid. Denne vulkanen har en Permanent Forbuds Sone (Permant Exclusion Zone - PEZ), og denne ble utvidet med en såkalt Utvidet Forbuds Sone (Extended Exclusion Zone - EEZ)). Politiet på Philippinene håndhever denne grensen.

Det første bilde noen gang tatt av en pyroklastisk sky.

VULKANSKE JORDSKJELV

Jordskjelv relatert til vulkansk aktivitet, kan føre til risikofaktorer som bl.a. sprekkdannelser i jordskorpen, endringer i landskapet og ødeleggelse av menneskelagde konstruksjoner. Det er to kategorier skjelv som kan finne sted ved en vulkan, nemlig vulkan-tektoniske skjelv og lang-periode skjelv (LP-skjelv).

Tilstrømning eller uttømming av magma i jordskorpen fører til stress-endringer i bakken. Dette resulterer i grunne skjelv, dvs like under jordoverflaten. Det er disse om også kalles volkan-tektoniske skjelv. Slike skjelv kan føre til at landmasser synker, og kan også danne store sprekker i bakken. Vulkan-tektoniske skjelv betyr ikke at vulkanen vil få et utbrudd, men kan forekomme når som helst.

Den andre type skjelv er mere interessant. Disse skjelv, kjent som vulkanske rystelser, oppstår som en direkte følge av at magna strømmer inn i de underliggende kammer under vulkanen - eller kan gi opphav til en ny vulkan. Observasjoner indikerer at de kommer like før et utbrudd. Både utbruddet fra
St.Helens i USA og ved Pinatubo i 1991 ble forutsagt som følge av slike skjelv.

VULKANER OG KLIMAET

oversettelse pågår........26.10.2001

In 1991, the volcano Pinatubo in Indonesia erupted, throwing fine ash and gases high into the stratosphere. About 22 million tons of SO2 combined with water to form acid droplets of sulfuric acid, with an effect of blocking off some of the Sun's insolation. Global temperatures decreased by half a degree.

This is not the worst. The most notable event was in 1815, when Tambora Volcano, Indonesia, erupted. The result was catastrophe on a global scale. In New England, the following year was known as 'eighteen hundred and freeze to death', while Ireland suffered nightmarish famines. Napoleon, en route to Waterloo, encountered terrible weather conditions - possibly one of the main reasons his troops were so exhausted by the time they got to the battle. It is incredible to realise that a volcanic eruption changed the course of the history of all Europe!

Another interesting twist has developed; it is possible some eruptions may impact global air circulation in some ways

.CRATER LAKES AND GAS EMISSIONS

There are three lakes in the world that have menaces most unusual. Lake Kivu in East Africa; and Lakes Nyos and Monoun in Cameroon.

Similar events were seen in 1984 at Lake Monoun, where 37 people died in a similar event which was much less studied than the Nyos event.

Surprisingly, this hazard is actually relatively easy to manage. Whatever the explanation for the specific event, all you have to do is ensure the volcanic gases are released rather than build-up. So simple tubes can be inserted and pushed down into the heart of the crater lake, releasing the gases in small 'spouts'. Simultaneously, efficient monitoring systems are installed to control the procedure.

LAHARS
Lahars are one of the more lethal and dangerous volcanic hazards. Lahars occur where the loose, unconsolidated volcanic ash is caught in a liquid torrent. Lahars differ from normal water-flows in that here, the solid is the driving force - not the liquid. As a result, they have the constituency of wet concrete.

The above case-study is terrifying. Anybody who calls themselves a volcanologist has no excuse for forgetting the human tragedy of a volcanic eruption. To watch the images of Armero's death is to see pain and heartbreak.

Lahars can be generated by an immediate eruption. The 1991 eruption of Pinatubo coincided with Typhoon Vera, and the heavy rains mixed with the immediate ash to generate lahars. These lahars caused significant damage. But most surprising is the fact that they can easily be reactivated; Pinatubo's lahars were reactivated in 1994, and nearly destroyed towns such as Bacalor.

Lahars are difficult to control, but it is possible.

One thing that can be done about lahars is to monitor for them. Near Armero, a network of sensors have been expertly placed. When the next lahars are generated, there will be an hour warning. That's if the lahars travel at the same speed as those in 1985, but that is by no means certain. The truth is, though, that the sensors will enable scientists to know exactly what is happening. When Ruiz awakens, they will have warning, and will be able to evacuate promptly.

TSUNAMI

Sometimes a volcanic eruption can generate powerful, sweeping tsunami. These can range in size from minor events to major ones. These two case-studies illustrate the point;

1902, the island of Martinique. Soon the volcano Mont Pelee will blow her top in a spectacular series of pyroclastic density flows that will cause an unimaginable number of deaths. First, though, the contents of a crater lake are knocked out, and sweep down a river channel, creating lahars.

These lahars hit the sea. The result is an impact wave some 30m high, sweeping outwards like a ripple. The impact wave strikes the town of San Pierre, killing about 30 people. In a few days' time most of the city will die as well, due to the pyroclastic flows; but this first event, had it been understood, would have been efficient warning.

Second example; Krakatau, 1883. A tsunami was generated by pyroclastic flows hitting the water; successive waves were then caused when the volcano blew itself to bits, and collapsed inwards upon itself, creating a vast underwater collapse pit known as a 'caldera'.

Tsunami were observed in the Indian Ocean, the Pacific Ocean, on the American West Coast and the coast of South America - even in the English Channel there were larger-than-average waves! In the immediate vicinity, Indonesia, Java, Sumatra and the Sundra Strait, there were over 36,000 deaths due to these devastating waves.

There are no ways no prevent a tsunami. All you can do is watch for when they're coming, monitor the Earth with remote sensor satellites, buoys and all the science that can possibly be found - with all data collected together into a central agency. The area most at risk is the Pacific. Thus it is here that the world's tsunami warning systems are being most developed and refined.