|
|
This project is under development. More to come - and some part will
be modified. Will try to translate to english later. Feb 5th 2013
Det 19. århundres nasjonalromantikere og deres behov for glorifisering
av fortiden, må ta hovedæren for å ha skapt det
ambivalente
bildet avvikingen som i dag er forankret i folks bevissthet –
på den ene siden, en skruppelløs og ærekjær
kriger og sjørøver, og på
den andre siden en heltemodig erobrer og kulturformidler. De samtidige
angelsaksiske og irske beretninger av vikingtoktene mot deres hjemland
må også ta en del av æren for den odiøse
klang ordet viking har fått i folks ører i ettertid.
Disse tekstene er farget
av et sterkt kristent moralsyn. Nasjonalhelt eller sjørøver,
det er uansett de krigerske ferdighetene ved vikinglivet som stort
sett har vært fremhevet i alt som tidligere har vært skrevet
eller filmet fra denne tidsepoken.
At vikingene var kjent for sine plyndringstokter er et faktum. Men
hvem var det som 'dro i viking'? De fleste mennesker, den gang som
nå, dyrket fredelig sin jord, skjøttet sin buskap og
fanget sin fisk. En liten gruppe av disse innbyggere måtte så
etter hvert ha funnet ut at man kunne skjøtte på inntektene
ved å dra i viking. Disse plyndringstoktene ble i utgangspunktet
utøvet av en liten rastløs klikk av eventyrlystne småbønder,
fikk etter hvert en smitteeffekt, og spredte seg til flere tiltaksløse
bønder.
Det var drømmen om nytt dyrkbart land – landnåm
– som var drivkraften bak disse første ferdene mot øyene
i vest. Mannskap
og passasjerer besto sannsynligvis av små familiegrupper. Foruten
kvinner og barn, var det viktig at buskapen fulgte med på lasset
– hester, kyr og sauer. Redskaper og husgeråd, klær
og proviant til turen over og etableringsfasen, måtte selvfølgelig
bringes med.
Det meste av de bosatte områdene på Island ser ut til
å ha blitt befolket i løpet av få år. De
første nybyggere antas å ha kommet
kort tid efter det store vulkanutbruddet på Sør-Island
omkring 871. Den beste jorden var allere befolket i løpet av
880-årene.
Hvorfor var det så mye vold allikevel blandt de første
bosettere på Island? Når man leser om hvem som dro dit,
og hva som ofte
var grunnen til at de reiste fra Norge, ser vi at det i mange tilfelle
var folk som måtte rømme landet fordi de nettop hadde
drevet
med voldshandlinger, ofte drap. Ikke underlig at det blant disse ofte
kom til krangel om nytt land, med voldshandlinger som følge.
Et eksempel er Tormod 'den ramme'. Han drepte Gyrd, morfar til Skjalg
på Jæren, og ble av den grunn landflyktig for kong Bjørn
på Haug. Han for til Island og kom til Siglufjord. Han kom i
strid med Olav om Hvannsdalir, og det falt 17 mann før de kom
til enighet, og de skulle ha landet der hver sin sommer.....
Det er følgelig med et lite smil man leser følgende
uttalelse av en fremstående islandsk forfatter første
på 1900-tallet:
"Island blev fundet i en tid, da blomsten af Norges folk havde
valget imellem en dødbringende skændsel eller kam og
udvandring.
En bedre og af sind og legeme kraftigere befolkning, end den det fik
fra Norge og det sammenbrudte norske rige på Irland og
vesterhavsøyene, vil til alle tider være vanskelig at
fremskaffe hvor som helst på jordkloden."
Det kom derfor tidlig til å fremstå en ordning på
Island som medførte kontroll over hvem og hvor folk kunne bosette
seg,
og hvor store landområder de hver i sær kunne ha. Et relativt
lite antall aristokratiske landnåmsmenn tok kontrollen til å
begynne
med over hvert sitt omfattende landområde. Siden fordelte de
jord innenfor disse vide områdene til allierte og undergivne.
Et eksempel er Helgi 'den magre' som tok hele Eyjafjord mellom Siglunes
og Reynisnes.
I Landnåmsboka heter det derfor bl.a. '
Så snart de beste område på kysten var befolket,
fulgte utforskingen av innlandet. Senere nybyggere uflgte de store
elvene
inn i landet. De største og mektigste bosetninger i mellomalderen
fantes derfor i kystdistriktenen eller ved hovedelvene.
I de områder som var dekket av skog ble det i en store grad
nødvendig med planlegging av bosetningene. I disse områdene
ligger eiendommene med mer eller mindre jevn avstand mellom dem, og
der er om lag like store - og ofte klart mindre enn
gårdene på kysten eller langs elvene.
Av de mere enn 400 bosettere som er navngitt i Landnáma, er
det bare omkring 130 som direkte kan sies å ha kommet fra
Norge. Et femtitall kom fra de britiske øyer. Opphavet til
de fleste landnåmsmennene var derfor ikke spesifisert. Et fåtall
blant
de navngitte landnåmsmenn var også danske og svenske.
Landnåmet på Island var derfor en kompleks prosess, der
ulike etniske og kulturelle elemter var aktive i utformingen av et
samfunn som deretter i stigende grad var utsatt for uniformering.
Ord og uttrykk:
Hersir: Hövding
Husfreyja: Husmor
Lögmaður: var den højeste myndighed i hver
landsdel
Kilder :
'I Vesterled' http://www.ivargault.com/vikingene/vesterled_no.html
'Landnåmabok' etter Hauksbok,
Erling Skjalssonselskapet 2002
|
