|
Vår
vidunderlige verden
|
|
Family Bovidae Subfamily Aepycerotinae Impala, Aepyceros melampus Black-faced impala - Aepyceros melampus petersi Common impala - Aepyceros melampus melampus  Denne antilopearten er blitt berømt over hele verden på grunn av sin velproporsjonerte kropp, sine vakre farger og sine flotte horn. Den voksne impalabukken er en av de vakreste drøvtyggerne man kan møte i Afrika. Photographer: William M. Ciesla, http://www.forestryimages.org/ I bushens utkantområder, der beitet veksler mellom buskas og gressletter og ett og annet akasietre - og som gir skygge og saftige blader - der trives impalaen.
Impalaen har verken så imponerende horn som kudu, sabelantilopens eksotiske preg eller elgantilopens størrelse. Likevel kommer man ikke utenom de harmoniske kroppsproporsjonene, som henger sammen med at denne antilopen er en like dyktig hopper som sprinter.  November, etter en brann. Photographer: Paul Bolstad, http://www.forestryimages.org/ Impalaen foretrekker buskbevokste strøk med mange lysninger hvor det vokser saftig gress. De er nemlig halvt bladetere og halvt gressetere. De fjerner seg aldri langt fra vann og våger seg aldri inn i uoversiktlig villniss, eller ut på åpen savanne. Derfor kan de få problemer når branner herjer i området, slik som på bildet ovenfor.  Hann og hunndyr. Photographer: Paul Bolstad, http://www.forestryimages.org/ Når flokken føler seg sikker på at ingen fiender er i nærheten, deler den seg snart opp i små grupper, som går videre i flokk og følge. Hver gruppe kan da bestå av en eldre hunn og hennes døtre, av forskjellig alder. Disse har så igjen følge av sine unger. 
Black-faced impala, Aepyceros melampus - overview Granada Wild, c/o ITN Source, London http://www.arkive.org Lederbukken må da streve for å holde hunnene sammen. Hvis en av dem sakker akterut eller forsøker å ta seg vekk fra gruppen, løper bukken straks etter, og mede et par mer eller mindre symbolske støt, tvinger han hunnen til å slutte seg til gruppen igjen. Bukkene bruker aldri virkelig makt for å holde orden på haremet sitt. De begrenser seg til å dytte med hodet, som om det vart hensikten å slå, men det forekommer ikke at de bruker hornenes spisser mot hunnens kropp. (Har vi mennesker noe å lære?)  Photographer: Kenneth M. Gale, http://www.forestryimages.org/ Impalaer er så avgjort selskapelige dyr, som opptrer i to forskjellige slags flokker. De større gruppene, som kan bestå av opptil 100 individer, omfatter hunner med unger. Disse gruppene har det mest solide indre samhold og blir anført av en lederbukk. De andre gruppene omfatter de unge hannene fra et år og oppover, og kan telle inntil 60 dyr. Ofte kan to slike ulike flokker sees samtidig på vandring, men før eller senere skiller de lag igjen.  impala-kalv © http://www.schmode.net/ (not active as per Sept.2010) Drektige hunner danner større eller mindre grupper eller holder seg for seg selv litt vekk fra flokken. Etter å ha gått drektige fra 180 til 210 dager, skiller de helt lag med flokken og føder sin unge godt skjult mellom busker og kratt. Den nyfødte kan ikke følge moren før det har gått flere dager.
 Kom ikke her og si at du er sterkere enn meg! © http://www.schmode.net/ (not active as per Sept.2010) |
