Vår
vidunderlige verden
|
Lyreantilopene, Damaliscus lunatus .... Lyreantilopen (Damaliscus lunatus) er mindre og mørkere enn Hartebeest som den slekter på. Den har S-formede horn. Hannen er mørkere enn hunnen. Den foretrekker trefrie gress-sletter eller lettere busk-kratt. © John H. Fields, http://www.meandmephoto.com/Africa/Pages/Animals.html Lyreantilopen har meget stor utbredelse i Afrika, men gruppene er ofte langt fra hverandre. Slekten Damaliscus er derfor blitt spolittet opp i tallrike arter og underarter. Vi har f.eks. halvmåneantilopen, Damaliscus lunatus, med underarter som kan deles inn i to grupper som skiller seg helt tydelig fra hverandre. Den ene gruppen lever i det vestlige Afrika, i de tørre områdene syd for Sahara-ørkenen.(Den egentlige lyreantilopen, Damaliscus lunatus korrigum, og tiang, Damaliscus lunatus tiang.) Den andre gruppen finner vi på den sørlige delen av den sudanesiske savannen, der den stortrives på fruktbare og vannrike områder som dekker en betydelig del av Øst-Afrika. Til denne gruppen hører også topi, Damaliscus lunatus topi. Blant de dyr som trives i store flokker, er lyreantilopen blant dem som finnes i størst antall, bl.a. i Sudan og i Tanzanias Serengeti Nasjonalpark. Utbredningen er imidlertid spredt og flokkene isolerte fra hverandre, muligens på grunn av stadig mindre territorium og utstrakt jakt. http://www.awf.org/wildlives/ En av de sjeldneste østafrikanske representangter for slekten Damaliscus er hunterantilopen, Damaliscus lunatus hunteri, som en gang fantes langs en ca 100 km bred landstripe mellom ørkenen og kystsavannen. Området er begrenset i sør av Tanafloden i kenya og i nord av Juba- floden i Somalia, slik at dyrene stadig vandrer fram og tilbake over grensen mellom disse landene. Topi, Damaliscus lunatus, display defending territories BBC Natural History Unit http://www.arkive.org Man trodde for noen år siden at betanden besto av ca 1.500 dyr i det sørlige området, mens den i det nordlige faktisk skulle være utryddet. Siden dengang har store anstrengelser vært gjord for å bevare denne arten, men man gjorde i begynnelsen mange dårlige erfaringen, idet det viste seg at dyrene kun sjelden tålte transport med bil eller båt. www.americazoo.com/goto/ index/mammals/398.htm Lyreantilopens halvmåneformede horn ser ut til å bestå av ringer. De bøyer skrått bakover, men hornspissene svinger frammover igjen til slutt. De blir ca. en halv meter lange og er altså forholdsvis korte til antilopehorn å være. |