I Norge er Musvåken knyttet til lavereliggende skogområder i SØ-Norge, fra Vest-Agder til daførene i Oppland
og Hedmark. Hekker spredt og fgåtallig i Midt-Norge og på Vestlandet. Synes i de senere år bare unntaksvis å bosette
seg over 400 m høyde i Norge.

Musvåken hekker i det indre av sammenhengende skogstrekninger såvel som i små skogholt omkranset av kulturmark.
Foretrekker løvdominert skog på jord av god bonitet. Det optimale fødesøket er jakt på smågnagere i åpent terreng på udyrket mark. De lave smågnagertetthetene som følger av industrialiseringen i jordbruket, gjør dyrketm mark lite egnet til fødesøk.
Musvåken jakter også i skog, men synes på grunn av begrenset manøvreringsevne i flukt å foretrekke åpne skoglandskaper.

Som følge av den utbredte oppfatning blant jegere at den gjør skade på småviltbestanden, har musvåken i likhet med hønsehauken blitt offer for hensynsløs forfølgelse. Da musvåkens kjerneområder faller sammen med tett befolkede regioner i SØ-Norge, har etterstrebelsen og reirplyndringen hatt et slikt omfang at bestanden er redusert.

Musvåken synes å forsvinne som hekkefugl i sterkt beferdede områder, f.eks. i Vestfold og skogtraktene nord for Oslo,
sannsynligvis på grunn av forstyrrelser. I Aust-Agder, Telemark og Vestfold har avdekket avstander på 2 km mellom reirene i
ytre strøk, og 3 km i indre strøk. Man antar at det i dag dreier seg om 1mellom 1.000 og 2.000 territorielle par i Norge.

Gunnar Hansen. 1994: Nusvåk, Buteo buteo
S. 120 i: Norsk fugleatlas. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu.