Gravender er en gruppe større vadefugler, som kan ses som en blanding midt i mellom gjess og ender.
De er mellomstore, noen 50-60 cm lange. Kjønnene er litt ulike i fjærdrakten, men alle har et karakteristisk fargemønster på overvingen under flukt. Et grønt felt innerst, så et svart, og ytters på framvingen hvit. De lever av små stranddyr, skallfisk,
krabber osv, så vel som gress og andre planter.

Tadorna tadorna, Gravand, Common Shelduck


Photo: © Dennis Olsen

Gravand hekker kun i den palearktiske region, med to adskilte populasjoner:
1. Et kontinentalt område fra Mandsjuria i øst til Svartedhavet i vest
2. Langs kystene av NV-Europa.
Gravanda hekker også spredt og fåtallig rundt Middelhavet.


Photo © Jørgen Scheel

Gravand har en spesialisert næringsbiologi, og er derfor avhengig av gruntvanns- og fjøreområder.
Storparten av føden består av en liten Hydrobia-snegl som fanges ved filtrering av mudder.


Hydrobia ssp, brakkvannsnegl.


Photo © Jørgen Scheel

Gravanda hekker som navnet antyder gjerne under bakken, i en selvutgravd hule eller i steinurer, men også ofte under uthus, båtnaust og i gjødselkjellere her i landet.

Det sikste tiåret har trolig den norske hekkebestanden vært omkring 2.000 til 5.000 par, med økende tendens.
Også i Europa har tendensen vært økende, noe som har ført flere fugler opp til oss.

Gravanda er forplantningsdyktig i sitt tredje leveår. Når hannen ankommer om våren, begynner den å forsvare et hekketerritorium. Dens hevding av dette, og forsvar av hunnen, resulterer ofte i bortjaging av konkurrende fugler, og ikke sjelden i direkte slagsmål.

Gravanda blir forplantningsdyktig i sitt tredje leveår. Egglegging skjer mot slutten av mai.
Det er ikke uvanlig at flere hunnder legger egg i samme reir. Det er funnet opp til 50 egg i det samme reiret!

Det normale antall er mellom 10-12 egg pr kull. Et gjennomsnittlig gravandkull fram til flygedyktig alder er likevel ikke mer
enn ca 5 unger. Ungene finner føde straks etter klekking, men varmes av foreldrene en stund etterpå.

Gravanda hos oss ankommer hekkeplassene i månedsskiftet mars-april. Om vinteren samles storparten av den europeiske bestanden på ca. 100.000 fugler i Knechtsand i Tyskebukta. En sjelden gang kan den imidlertid overvintre hos oss.
Kilde: Gravand, av Øystein R. Størkersen,
http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/fugleatlas/index.php?taxon_id=3461



The Großer Knechtsand is a large sandbank beyond the Weser and Elbe estuaries (in the Elbe-Weser Triangle).
The central area of the sandbank lies above the high water mark, forming the Hochsand of Hoher Knechtsand,
which was formerly an island.

The Hoher Knechtsand measures 2.5 km in an east-west direction and is between 600 metres wide in the west and 1.6 km wide
in the east. The area of the sandbank above the high water mark is about 2.6 km².

The Großer Knechtsand, together with the island of Trischen, is one of the most important moulting areas for the shelduck,
and, with Trischen, Norderoog and Minsener Oog, has one of the largest and longest-lasting colonies of Sandwich Terns.
Eider duck and common seal also occur here in large numbers.


Tadorna ferruginea Rustand Ruddy Shelduck

The Ruddy Shelduck, Tadorna ferruginea, is a member of the duck, goose and swan family Anatidae. It is in the shelduck subfamily Tadorninae. In India it is known as the Brahminy Duck.

There are very small resident populations of this species in north west Africa and Ethiopia, but the main breeding area of this species is from south east Europe across central Asia to southeast China. These birds are mostly migratory, wintering in southern Asia.

Although becoming quite rare in southeast Europe and southern Spain, the Ruddy Shelduck is still common across much of its Asian range. It may be this population which gives rise to vagrants as far west as Iceland, Great Britain and Ireland. However, since the European population is declining, it is likely that most occurrences in western Europe in recent decades are escapes or feral birds. Although this bird is observed in the wild from time to time in eastern North America, no evidence of a genuine vagrant has been found.

Biological descriptions
This is a bird of open country, and it will breed on cliffs,[1] in burrows, tree holes or crevices distant from water, laying 6-16 creamy-white eggs, incubated for 30 days. The Ruddy Shelduck is usually found in pairs or small groups and rarely forms large flocks. However, moulting and wintering gatherings on chosen lakes or slow rivers can be very large.

Ruddy Shelduck Tadorna ferruginea at Slimbridge Wildfowl and Wetlands Centre, Gloucestershire, England.The Ruddy Shelduck is a distinctive species, 58–70 cm long with a 110–135 cm wingspan. It has orange-brown body plumage and a paler head. The wings are white with black flight feathers. It swims well, and in flight looks heavy, more like a goose than a duck. The sexes of this striking species are similar, but the male has a black ring at the bottom of the neck in the breeding season summer, and the female often has a white face patch. The call are is a loud wild honking.

In captivity this species is generally aggressive and antisocial and is best housed in pairs unless in a very large area. Then it may mix with other species, although it will still be feisty at breeding time.

The genus name Tadorna comes from Celtic roots and means "pied waterfowl", essentially the same as the English "shelduck".[2]

In Tibet and Mongolia, Ruddy Shelduck is considered sacred by the Buddhists. It is also a sacred animal in Slavic mythology.[citation needed]

In Hindi and Urdu (India/Pakistan) it is called Surkhab