Vår
vidunderlige verden
|
Gravender er en gruppe større vadefugler, som kan ses som en blanding midt i mellom gjess og ender. De er mellomstore, noen 50-60 cm lange. Kjønnene er litt ulike i fjærdrakten, men alle har et karakteristisk fargemønster på overvingen under flukt. Et grønt felt innerst, så et svart, og ytters på framvingen hvit. De lever av små stranddyr, skallfisk, krabber osv, så vel som gress og andre planter. Tadorna tadorna, Gravand, Common Shelduck ![]() Photo: © Dennis Olsen Gravand hekker kun i den palearktiske region, med to adskilte populasjoner: 1. Et kontinentalt område fra Mandsjuria i øst til Svartedhavet i vest 2. Langs kystene av NV-Europa. Gravanda hekker også spredt og fåtallig rundt Middelhavet. ![]() Photo © Jørgen Scheel Gravand har en spesialisert næringsbiologi, og er derfor avhengig av gruntvanns- og fjøreområder. Storparten av føden består av en liten Hydrobia-snegl som fanges ved filtrering av mudder. ![]() Hydrobia ssp, brakkvannsnegl. ![]() Photo © Jørgen Scheel Gravanda hekker som navnet antyder gjerne under bakken, i en selvutgravd hule eller i steinurer, men også ofte under uthus, båtnaust og i gjødselkjellere her i landet. Det sikste tiåret har trolig den norske hekkebestanden vært omkring 2.000 til 5.000 par, med økende tendens. Også i Europa har tendensen vært økende, noe som har ført flere fugler opp til oss. Gravanda er forplantningsdyktig i sitt tredje leveår. Når hannen ankommer om våren, begynner den å forsvare et hekketerritorium. Dens hevding av dette, og forsvar av hunnen, resulterer ofte i bortjaging av konkurrende fugler, og ikke sjelden i direkte slagsmål. Gravanda blir forplantningsdyktig i sitt tredje leveår. Egglegging skjer mot slutten av mai. Det er ikke uvanlig at flere hunnder legger egg i samme reir. Det er funnet opp til 50 egg i det samme reiret! Det normale antall er mellom 10-12 egg pr kull. Et gjennomsnittlig gravandkull fram til flygedyktig alder er likevel ikke mer enn ca 5 unger. Ungene finner føde straks etter klekking, men varmes av foreldrene en stund etterpå. Gravanda hos oss ankommer hekkeplassene i månedsskiftet mars-april. Om vinteren samles storparten av den europeiske bestanden på ca. 100.000 fugler i Knechtsand i Tyskebukta. En sjelden gang kan den imidlertid overvintre hos oss. Kilde: Gravand, av Øystein R. Størkersen, http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/fugleatlas/index.php?taxon_id=3461 ![]() The Großer Knechtsand is a large sandbank beyond the Weser and Elbe estuaries (in the Elbe-Weser Triangle). The central area of the sandbank lies above the high water mark, forming the Hochsand of Hoher Knechtsand, which was formerly an island. The Hoher Knechtsand measures 2.5 km in an east-west direction
and is between 600 metres wide in the west and 1.6 km wide The Großer Knechtsand, together with the island of Trischen,
is one of the most important moulting areas for the shelduck,
Although becoming quite rare in southeast Europe and southern Spain, the Ruddy Shelduck is still common across much of its Asian range. It may be this population which gives rise to vagrants as far west as Iceland, Great Britain and Ireland. However, since the European population is declining, it is likely that most occurrences in western Europe in recent decades are escapes or feral birds. Although this bird is observed in the wild from time to time in eastern North America, no evidence of a genuine vagrant has been found. Biological descriptions In captivity this species is generally aggressive and antisocial and is best housed in pairs unless in a very large area. Then it may mix with other species, although it will still be feisty at breeding time. The genus name Tadorna comes from Celtic roots and means "pied waterfowl", essentially the same as the English "shelduck".[2] In Tibet and Mongolia, Ruddy Shelduck is considered sacred by the Buddhists. It is also a sacred animal in Slavic mythology.[citation needed] In Hindi and Urdu (India/Pakistan) it is called Surkhab |