Lappfiskand, Mergus albellus, (Mergellus albellus?), er utbredt fra Norge og helt til Kamchatka i Øst-Russland.
Kun noen få par hekker i Sverige og Finland samt i Sør-Varanger i Norge. I Sør-Varanger opptrer den i gammel furuskog,
ved stilleflytende elver, vassdrag og mindre vann . gjerne der andre fiskandarter ikke viser seg.

Reiret kan være i gamle reirhull etter hakkespetter eller i holker. Enkelte år kan man se hundretalls fugler på høsttrekket i Pasvik.
De kommer tilbake medio mai. Vi vet ikke noe om hvor de norske lappfiskendene trekker, men noen kan finnes spredt langs
norskekysten opp til Troms.
Tekst fra Norsk Fugleatlas v/Bjørn Frantzen
http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/fugleatlas/index.php?taxon_id=3561



© www.arthurgrosset.com

Lappfiskand er en av de tre arter av fiskeender i slekten Mergus vi har i Europa. De andre er laksand, Mergus merganser og
siland, Mergus serrator. Fiskeender er fellesbetegnelse for fugleslektene Mergus, Mergellus og Lophodytes i andefamilien.

Omfatter sju arter, de fleste på den nordlige halvkule (Se nedenfor). Likesom dykkendene er fiskendene spesialister i å dykke.
Som navnet tilsier, er det hovedsakelig fisk de lever av, men krepsdyr og vanninsekter blir også tatt.
Fiskendene kjennetegnes ved et langt og smalt nebb med nedoverbøyd, spiss krok i tuppen og nebbkantene
besatt med fine takker som gir godt grep på fisk.
Baktåa har bred svømmelapp som hos dykkendene.
www.snl.no

  
Hann og hunn lappfiskand.
http://en.wikipedia.org/wiki/File:Smew.both.arp.600pix.jpg

Som nevnt ovenfor har denne anda et stort utbredelsesområde, og kommer derfor ikke in n under betingelsene for å bli regnet for
sårbar ut fra dette forhold. Til tross for det faktum at arten synes å avta i antall, er ikke nedgangen hurtig nok til å kommer inn under
betingelsene her heller ( (>30% nedgang over 10 år eller 3 generasjoner) Bestanden er meget stor, og da den må være mindre enn
10.000 for å bli regnet som sårbar, fyller den altså heller ikke her betingelsene for å kunne regnes truet eller sårbar.
BirdLife International 2009. Mergellus albellus. In: IUCN 2010. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2010.3.
<www.iucnredlist.org>. Downloaded on 26 October 2010.


Hjelmfiskand, Lophodytes cucullatus, eng.:Hooded Merganser

  
T.v. http://en.wikipedia.org/wiki/File:Hooded_merganser_-_female.jpg
T.h. http://en.wikipedia.org/wiki/File:Kappens%C3%A4ger_m%C3%A4nnlich_seitlich_050501.jpg

he Hooded Merganser (Lophodytes cucullatus) is a small duck and is the only member of the genus Lophodytes.

Hjelmfiskand, Lophodytes cucullatus, har en topp bak på hodet som kan utvides eller legges ned. På voksne hanner har dusken
hvite tegninger, hodet er svart og sidene på anden er rødaktig brun. Den voksne hunnen har rødaktig bryst, med mye av resten av
hode og kropp gråaktig brunt. (Se bildene ovenfor).
Også hjelmfiskanden har buet nebb, men blir ikke klassifisert som en typisk fiskeand.

Hekkeområdene er sumper og trebervokste dammer i den nordlige halvdel av USA og det sørlige Canada.
De foretrekker reir i trær nær vann, men bruker gjerne holker hvis tilgjengelig og ubebodd. De danner par tidlig på vinteren.

Hjelmfiskanden drar ikke så veldig langt om vinteren, og overvintrer hvor som helst i USA der temperaturen tillater
isfrie dammer, innsjøer og elver.

Noen få av disse fuglene har dukket opp i Europa, men da den er attraktiv som fugl i fangenskap,
er nok de fleste av dem som lever i vill tilstand i Europa, slike som har rømt fra fangenskapet.
Noen få menes dog å ha kommet over fra USA og Canada av seg selv.

Også denne anden dykker og svømmer under vann for å samle småfisk, skjelldyr og innsekter.
http://en.wikipedia.org/wiki/Hooded_Merganser


Mergus octosetaceus Brasilfiskand Brazilian Merganser
Se egen omtale her


Mergus squamatus Skjellfiskand Scaly-sided Merganser

  
Skjellfiskand, hann og hunn
http://en.wikipedia.org/wiki/File:261_Schuppens%C3%A4ger_20091229.JPG
http://en.wikipedia.org/wiki/File:253_Schuppens%C3%A4ger_2009123%C3%9F.JPG

Skjellfiskand, også kallt Kinesisk fiskeand, Mergus squamatus, er en fiskeand som er betegnet som truet idag.
Den lever i det tempererte Øst-Asia, hekker i nord og overvintrer i syd.

Dette er en fiskeand med et tynt rødt nebb og en stripet mørk side.
Hannen har sort hode og nakke, hunnen brunt hode. (Se bildene ovenfor).

Skjellfiskanden betraktes som truet iflg. . Its numbers declined in the 1960s and 1970s due to loss of primary forests in its limited range, particularly along the major rivers. Current threats include illegal hunting, entanglement in fishing nets and river pollution, as well as ongoing destruction of forest. According to its current IUCN classification EN C2a(ii), less than 2500 adult birds remain, and most of these are found in the region where the borders of China, North Korea and Russia meet.[1]

Red List Category & Criteria: Endangered C2a(ii) ver 3.1 Year Assessed: 2009. Assessor/s BirdLife International This species has a very small population which is suspected to be undergoing a continuing and rapid decline as a result of habitat loss, illegal hunting and disturbance. It is therefore listed as Endangered. History: 2008 – Endangered 2007 – 2002 Endangered 2000 – Vulnerable 1994 – Vulnerable 1988 – Threatened

I 1960- og 1970årene, skyldtes nedgangen i Russland bl.a. den økonomiske utviklingen av taigaen.taiga, (Det boreale barskogbelte, vesentlig bestående av lerk, gran og furu, som strekker seg gjennom Sibir.) Skog i dalene til alle de største elvene ble meget forandret, men skoghogst i stor skala er nå forbudt. Imidlertid krever den nye russiske skogskodeks (2007) en beskyttelsessone mot
vannkantene (ikke noe skogshogst) på bare 100m for store elver (50 m på hver side), og 50 m (25 m på hver side) for elver kortere
enn 100km, noe som sansynligvis reduserer egnede hekkeplasser for fiskeanden betraktelig, den hekker opp til 150 m fra elvekanten.
Hogging av tømmer langs elver og i dalskråningene har ført til redusert vannstand om våren og endringer i fiskebestanden.
Siden hogst langs Avvakumovka elven i 2004 har vann-nivået og fiskeandbestanden hatt en sammenhengende nedgang.

En av de største turslene innenfor hekkeområdet inkluderer ulovlig skoghogst, drukning i fiskernes garn (en vesentlig grunn til
fugledød ved flere russiske hekkeplasser i perioden 2003-2007) Forstyrrelser fra motorbåter under hekkesesongen, elveforurensing
og naturlige fiender. Økt jakt på vannfugl for sportens skyld sammen med dårlig regulering av jaktsesongen om våren (noe som var
ment å sammenfalle med vårtrekket og ungå å ramme lokale hekkende fugler) øker betraktelig og er en voksende trusel.
Et stort antall fugl ble skutt i Kievka elvebassenget, sydlige Primorye, våren 2008.

Trusler i det kinesiske hekkeområdet inkluderer bygging av dammer, avskoging, illegal jakt, menneskelig forstyrrelser og bruk av
gift og/eller eksplosiver under fisking. Fine nett var en annen trusel under samlinger av fugl før hekkesesongen ved Song Jiang He
i Jilin Provinsen, Khina, men illegal fisking her har blitt redusert og kun stormaskede nett brukes nå i lovlige fiskeanlegg.
Stedet er dog fortsatt truet på grunn av industriell forurensing. Det foreslåtte store koreanske kanalprosjektet, som skal kanalisere
3,134 km av den koreanske halvøys elver, og i høy grad endre Han og Nakdong elvene, (som i øyeblikket gir opphold for
30-50 fugler om vinteren), ble utsatt i juni 2008, men er ikke enda helt kansellert.
(Flere opplysninger ønskes......)
BirdLife International 2009. Mergus squamatus. In: IUCN 2010. IUCN Red List of Threatened Species.
Version 2010.3. <www.iucnredlist.org>. Downloaded on 26 October 2010.

Mergus australis, Aucklandfiskand, Auckland Islands Merganser


© http://www.bbfish.net/pet/pet_6054.html

The Auckland Islands Merganser, Mergus australis, was a typical merganser which is now extinct.

Aucklandfiskand var på samme størrelse som silanden. Hannen hadde et mørk rødbrunt hode, bryst og nakke,
med blåaktig svart kappe og hale med grå vinger. Hunnen var noe mindre med kortere topp.

Fuglen ble først studert da en fransk ekspedisjon ledet av oppdagerenr Jules Dumont d'Urville på skipene L'Astrolabe og
La Zelee besøkte Auckland-øyene i 1840. Dens bestandnedgang skyldtes en kombinasjon av jakt og byttedyr for ilandsatt
e fremmede dyrearter. Fuglen var istand til å fly, men vanskelig å skremme, den foretrakk å gjemme seg mellom klipper når truet.
Siste gang denble sett var da et par ble skutt 9. januar 1902. Den ble også sett i 1909 i en undersøkelse av området,
og i løpet av 1972/1973 ble søk etter et mulig hekkeområde, avsluttet med at man konkluderte at fuglen lenge hadde
vært en utryddet fugleart.