Landplantene er plantegruppa som danner vegetasjon på jorda.
Landplantegruppa består av moser, karsporeplanter og frøplanter og inkluderer dermed
alle de grønne plantene med unntak av grønnalgene.

Den tradisjonelle inndelingen av landplanter var i moser, karsporeplanter og frøplanter. Av disse gruppene er imidlertid kun den sistnevnte naturlig. En inndeling i naturlige delgrupper er:
.
Karplanter (270 000 arter) omfatter hovedsakelig karsporeplanter (inklusive bregner) og frøplanter
(også kalt «blomsterplanter»).

Fellestrekk (homologier) for landplantene er kutikulaen som beskytter planten mot uttørking, og frøemnet..

Gruppe	Divisjon	Norske navn	Antall arter	Arter i Norge
Grønne planter	Plantae		305 000	4 082
Landplanter	Embryuophyta		296 000	3 982
Karplanter	Lycopodiophyta	Kråkefotplanter	1 200	14
	Monilophyta	Bregneplanter	15 000	61
Frøplanter	Cycadophyta	Konglepalmer	160	0
	Ginkgophyta	Gingko	1	0
	Pinophyta	Bartrær	630	25
	Gnetophyta	Gnetumplanter	70	0
	Magnoliophyta	Blomsterplanter	258 650	2 780

Karplanter

Karplanter, Tracheophyta, er betegnelsen for alle planter som har ledningvev,
det vil si alle landplanter unntatt mosene.
Karplantene er en svært suksessrik plantegruppe med anslagsvis 276 000 arter kjent i 2004
– nesten 90 % av alle landplanter.
Et botanisk standardverk (flora) vil normalt omtale karplantene – lave urter, middelsstore busker, palmer
og forvedete trær – men utelate slike grønne planter som moser og grønnalger.

Utfra formeringsmåten kan man dele karplantene inn i to grupper, karsporeplanter og frøplanter,
men bare frøplantene er en naturlig gruppe.
Karsporeplantene er svært forskjelligartede, f.eks er bregnene nærmere beslektet med
blomsterplanter enn med karspore-gruppen kråkefotplanter.

Den vitenskapelige gruppering av karplantene er vanskelig og omstridt, og endres stadig.
De siste 200 årene har sett et titalls ulike måter å gruppere dem etter egenskaper og innbyrdes slektskap.
I tillegg er fortsatt mange grupper og arter dårlig kartlagt og forstått, og det totale antallet arter er ukjent.

Karplantene er svært suksessrike, de har kolonisert hele jordkloden unntatt Antarktis.
Størst suksess har de enfrøbladete gress-artene hatt, og de har enorm økonomisk verdi.
Gressarter i gressfamiliaen Poaceae – som ris, hvete, bygg, mais og hirse – har mettet store deler av
jordens befolkning de siste 10 000 (?) årene.

Egenskaper
Hos karplantene er det vanligvis mulig å skille mellom rot, stengel og blad.
Som navnet antyder, har karplanter ledningsvev (kar), med et ytre silvev (floem) som frakter
næringsstoffer, sukkerarter og sevje, og et indre vedvev (xylem) som frakter vann og mineraler.

Vann er uunnværlig for karplantene, de kan ha lite eller stort (sukkulent) vanninnhold i stamme og blader.
Plantenes transpirasjon (fordamping) av vann fra bladene bidrar sammen med røttenes osmose
(vannopptak) til å drive vann gjennom planten.
Det kreves nesten ingen energi til å frakte vannet oppover stammen, siden hydrogenbinding mellom
vannmolekylene sørger for at det sist fordampede molekylet straks trekker neste molekyl
oppover via elektronbindingen.
Men fordampingen representerer en fare for uttørking, og derfor har en mengde arter et fettlag
på bladene som reduserer vanntapet.

Utbredelse og arter
Karplantene er etablert på alle kontinenter og i alle slags klimasoner helt opp til 6–7 000 moh.
Mens det er om lag 275 000 arter av karplanter i verden, kjenner man til ca. 12 000 arter i Europa
og 2 880 arter i Norge.
Artsrikdommen avtar mot polene i sør og nord, og er størst i tropene.

Frøplanter

Frøplanter er en gruppe av planter som har det til felles at de formerer seg ved hjelp av frø.
Denne gruppa består av to klart atskilte grupper; nakenfrøete planter og
blomsterplanter (dekkfrøete planter).
Langt de fleste frøplantene tilhører blomsterplantene (ca 260 000 arter) som skilles fra de
nakenfrøete (ca 950 arter) bl.a. ved at de produserer blomster.

Pollenet frigjør frøplantene fra behovet for vann ved befruktning og frøet gjør at den nye planta
ikke umiddelbart er avhengig av vann for å vokse opp.

Nakenfrøede planter

Nakenfrøede planter er frøplanter der frøemnene ikke sitteri noen fruktknute, men er ubeskytta eller nakne.
Det er om lag 15 familier med ca. 855 arter innenfor de nakenfrøede plantene.
Av disse er ca. 550 arter bartrær.

Det er fremdeles uavklart om de nakenfrøede plantene utgjør en naturlig gruppe. Man har lenge antatt at Ephedra, Gnetum og Welwitschia mirabilis er nærmere beslektet med blomsterplanter enn med andre nakenfrøede planter........

Underklasse: Bartrær (i vid betydning) Pinopsida , 50 slekter, 550 arter
furufamilien (Pinaceae), 12 slekter
barlindfamilien (Taxaceae), 4 slekter, 15 arter
blomsterbarlind-familien (Cephalotaxaceae)
sypressfamilien (Cupressaceae), 27-30 slekter, 130-140 arter
apeskrekkfamilien eller skjellgranfamilien (Araucariaceae)
skjermtrefamilien (Sciadopityaceae)
gultrefamilien (Podocarpaceae), 17-19 slekter
Underklasse: Gnetumplanter
                  Cycadopsida
             Tempeltre

Blomsterplanter

Blomsterplantene eller de dekkfrøete plantene er den mest artsrike gruppa av landplanter
med over 95 % av nålevende arter og det er den mest utbredte plantegruppa på landjorda.
Blomsterplantene produserer frø som de nakenfrøete, men skiller seg fra disse ved å ha ekte blomster.
I tillegg har gruppa flere andre egenskaper som de er alene om: dobbel befruktning, frø med endosperm,
frøene dannes i frukter og de har mer avanserte ledningsstrenger (silvev med silrørsceller).
Det tradisjonelle systematiske navnet på gruppa har lenge vært Angiospermae (Angiospermia hos Linné)
fra de greske ordene angeion – beholder og sperma – frø.
Dette navnet beskriver dermed en meget karakteristisk egenskap for gruppa: frøene utvikles innen en
særegen struktur som kalles fruktblad (se under).

Stengel
Stenglene hos blomsterplantene har som andre karplanter ledningsvev bestående av vedvev som i hovedsak transporterer vann og mineraler og silvev som transporterer fotosynteseprodukter og hormoner med mer. Vedvevet hos blomsterplantene består av både trakeider og vedrør. Sistnevnte er en evolusjonær nyvinning som kun finnes gnetofyttene hos alle blomsterplanter unntatt slekta Amborella. Ledningsvevet er samlet i ledningsstrenger som hos de tradisjonelle tofrøbladete er fordelt i en konsentrisk ring, og hos de enfrøbladete er de spredt ganske jevnt utover stengelens tverrsnitt. Hos tofrøbladete (som hos nakenfrøete) finnes det vekstsoner (vaskulært kambium) mellom vedvevet og silvevet som gir opphav til sekundær tjukkelsesvekst, dvs at stengelen øker i tjukkelse etter som planten vokser. Det er dette forholdet som gir opphav til årringer fordi vedvevet som dannes mot slutten av vekstsesongen har tynnere og mer tykkvegga elementer (høstved) enn de som dannes om våren (vårved). Hos enfrøbladete er det ingen sekundær tjukkelsesvekst, men noen arter kan allikevel ha ganske tjukke stammer på grunn av primær tjukkelsesvekst (eks. palmer).

Blad
Bladenes viktigste funksjon hos blomsterplantene er å fange sollys til fotosyntesen,
men blader er hos noen arter evolusjonært omdannet til andre oppgaver som torner,
slyngtråder eller insektfeller, og hos noen kan virksomme kloroplaster mangle.

Bladene vokser enkeltvis ut fra plantas stengel og har en mer eller mindre tydelig bladstilk
og en bladplate som kan ha svært ulike utformering hos ulike arter.
I noen tilfeller kan bladene være oppdelt i småblader og kalles da sammensatt blad;kopla hvis
småbladene er festa i samme punkt og finna om småbladene sitter langs en forlengelse av bladstilken.
Der bladets stilk er festet i plantestengelen vil det hos noen arter være to, som regel små, blad: akselblad.

Bladenes kant har også svært ulik utforming hos ulike arter.
Kanten kan være helranda eller den kan være takket på ulikt vis, sagtanna, dobbelt sagtanna osv.
Kanten kan også ha ulike innskjæringer eller innbuktninger som henger sammen med hvordan
ledningsvevet fordeler seg i bladet; nervaturen.

Fordi overside og underside har ulike oppgaver har overside og underside ulike tilpasninger
og kan derfor se ganske forskjellig ut.
Både overside og underside har en «overhud» (epidermis) som er ett cellelag tjukt.
Disse cellene er oftest uten kloroplaster.
Utenpå epidermis er det en kutikula som er et vokslag som skal hindre vanntap.
Oversida av bladet har ofte tjukkere kutikula enn undersida og hos tørketålende arter (xerofytter)
kan dette laget være spesielt tjukt.
Undersida av bladet har spalteåpninger for gassutveksling.
Spalteåpninger kan finnes på oversida også hos arter som ikke er spesielt tørkeutsatt.
Hos noen arter er det liten forskjell på overside og underside;
dette er ofte arter der bladene er mer eller mindre loddrett orientert.

Klassifikasjon

Blomsterplantenes klassifikasjon har gjennomgått svært store endringer de siste tjue årene
etter hvert som stadig bedre metoder basert på analyse av DNA har blitt tilgjengelig.
De nyere metodene skal gi en mer objektiv klassifisering siden de baserer seg på endringer i arvestoffet
og ikke på observasjoner av ulike egenskaper ved plantene.
Moderne klassifikasjon har også som mål å avdekke evolusjonshistorien og lage et slektskapstre......

Delgrupper av blomsterplanter:

Amborellales Austrobaileyales Nymphaeales (nøkkeroser m.fl.) Chloranthales magnolider enfrøbladete planter hornblader egentlige tofrøbladete planter

1 100 100 70 10842 <40000 6 210000

Orden Austrobaileyales

Austrobaileyaceae – 2 arter (Australia)
Kadsurafamilien (Schisandraceae)
Stjerneanisfamilien (Illiciaceae) – mange arter (Asia, Karibien)
Trimeniaceae – ca. 10 arter (Asia, Australia, Stillehavet)

Orden Nymphaeales -

Nøkkeroser Cabombaceae – 2 slekter, 7 arter
Nøkkerosefamilien (Nymphaeaeceae) – 6 slekter, 75 arter
Hydatellaceae – 2 slekter, 10-20 arter

ordenen Chloranthales
Ascarina – 10 arter, enkjønna blomster.
Chloranthus – 10 arter, tokjønna blomster.
Hedyosmum – 40–50 arter, enkjønna blomster.
Sarcandra – 2 arter, tokjønna blomster.

magnolider
Canellales 136
pepperordenen (Piperales) >10000
laurbærordenen (Laurales) - 2500
magnoliaordenen (Magnoliales) - 230

enfrøbladete planter

kalmusrotordenen (Acorales)
vassgroordenen (Alismatales)
Petrosaviales
romeordenen (Dioscoreales)
Pandanales
liljeordenen (Liliales)
aspargesordenen (Asparagales)
palmeordenen (Arecales)
grasordenen (Poales)
ingefærordenen (Zingiberales)

Hornbladslekten

C. australe
hornblad (C. demersum)
C. echinatum
C. muricatum
C. submersum
C. tanaiticum


egentlige tofrøbladete planter

Buxales
Proteales
soleieordenen
Trochodendrales
Gunnerales
Dilleniales
Berberidopsidales
Santalales
nellikordenen
asterider
sildreordenen
rosider