Koloniseringen av livet på Surtsey har vært studert siden dannelsen av øya.
Undersøkelser foretatt allerede i løpet av de første ukene, viste at bakterier og sopp
raskt ble etablert i den vulkanske grunnen.

Sommeren 1965 ble så den første planten funnet voksende på Surtsey, mens mose ble
synlig i 1968 og lav i 1970. Plantekoloniseringen på Surtsey har vært fulgt nøye, og da spesielt
de større plantene, eftersom de har vært mer betydningsfulle enn mose og lav i utviklingen.

Plot 14 i 1998 på sandfyllt lava på yttersiden av måkekolonien.
Honkenya peploides dekket 2%, og var det eneste slaget som vokste her.
Foto: © Borgthor Magnusson (taken from Magnusson & Magnusson 2000)

Surtsey er blitt besøkt hver sommer, og man har ført opptegnelser av koloniserende arter og
deres skjebne. Opprinnelig ble hver enkelt plante som ble funnet på Surtsey avmerket på et
kart og gitt en identifikasjon. Målinger ble foretatt av deres vekst og utvikling i løpet av
sommeren, og fra år til år.

Naturlig nok var slike detaljerte observasjoner bare mulige mens antall planter på øya var
relativt lite, og denne merkingen ble avsluttet i 1978. Deretter har man avmerket spesielle
områder på øya, hvor man har fulgt utviklingen videre.


Leymus arenarius ser ikke ut til å ha noen problemer her på Surtsey.
Del fra foto av © Sigmar Metusalemsson



Foto: © Sigmar Metusalemsson

De første 20 årene ble dominert av invasjonen og spredningen av kystplantene Honkenya peploides, Leumus arenarius og Mertensia maritima, som dannet enkle små samfunn på deufruktbare sandaktige løse områdene. Av de andre 17 artene som ble oppdaget på øya i
denne perioden var det bare 7 som etablerte seg og langsomt spredte seg, men hadde liten betydning for vegetasjonen i sin almindelighet.

   

green: mosses red: honckenya blue: elymus arenarius yellow: other plants as cochlearia officinalis and carex maritima

Kart som viser vegetasjonen 1969, 1970 and 1976, mens de fremdeles talte
hver eneste plante på øya. Rødt og blått er forstørret for
å vise hvor plantene gror. Legg merke til endringen i øyas form!
© Map from Surtsey Research Progress Report IX
' Vascular plants on Surtsey 1977-1980 ' by Sturla Fridriksson

Etter at utbruddet som dannet øya endte i 1967, dekket øya et 2,7 km² stort område.
Det høyeste punktet på Surtsey var 154 moh, på den østre toppen. Den sydlige delen ble
dannet av lavaflommer, hvor sprekkdannelser og huller nå stort sett er fyllt opp av tefrasand
som er blåst ned fra fra høydene ovenfor. Lavaen i det sydøstre hjørnet er imidlertid fortsatt
stort sett fri for sand, men luftbårt støv har satt seg i huller og sprekker der.

Den nordlige delen av øya danner et lavt nes, som er dannet av erodert materiale som er
kommet med sydvestvinden fra sidene av kraterne, men samtidig vasker havet inn over sandstrendene her under de kraftige vinterstormene. Eroderingen av kysten har krevd sitt,
og i 1998 var øya redusert til 1,5 km².

Dannelsen av måkekolonier markerte så en ny era i koloniseringen av plantene på Surtsey ettersom måkene hadde adskillig større påvirkning enn andre hekkende fugler som tidligere
hadde etablert seg på øya.


Tabell over årlig økning i antall planter

Et stort antall nye planter har kolonisert øya, etter at jordsmonnet ble forbedret som følge av måkenes etterlatenskaper og nedbrutte rester av redematerialer og døde måkeunger. Næringskrevende planter kunne nå slå seg ned samtidig med at betingelsene for de allerede eksisterende plantene ble forbedret.

De første som dro nytte av dette var bl.a. sagina procumbens, poa annua, p.pratensis, puccinellia distans, cerastium fontanum, cochlearia officinalis og stellaria media. De fleste av disse arter foretrekker næringsrike områder og har en høy frøproduksjon. Poa annua og stallaria media er ettårige, men hadde ikke vært istand til å etablere seg på Surtsey før måkekoloniene ble dannet.


Plot 1 i et sandfylt lavaområdet i måkekolonien i 1998.
9 forskjellig planter hadde da etablert seg her, og bare 8 % av bakken var ubevokst.

Honkenia peploides var den dominerende med 46% dekning, mens poa annua, poa pratensis,
stellaria media, cerastium fontanum og leymus arenarius også var godt representert.
Foto: © Borgthor Magnusson (taken from Magnusson & Magnusson 2000)

I sentrum av måkekoloniene har endringen i sammensetningen av plantene langsomt avtatt som følge av det alt tettere gresset som utkonkurrerer andre vekster. I noen av lavafeltene har
sagina procumbens begynt å avta, men arten har enda ikke forsvunnet fra noen av de
oppmålte områdene.

Jeg har lurt på hvor lenge det ville vare før de første buskene eller trærne slo rot på Surtsey.
Nå behøver jeg ikke å lure lengere. De er allererede kommer:


Denne vierbusken (som kan bli 4 m. høy), Salix phylicifolia, ankom i 1998.
Photo by © Borgthor Magnusson

Så langt jeg har kjennskap til latinske navn, så er ovenfor avbildede busk et eksemplar
av en vier med det norske navnet Grønnvier. Den kan som busk bli opp til 4 m høy, men jeg
antar at det er et par år til vi får noen direkte skogdekning på Surtsey???

Hovedreferansene til planter på Surtsey på denne side: Magnusson, B. and S. H. Magnusson, 2000. Vegetation on Surtsey, Iceland, during 1990-1998 under the influence of breeding gulls. Surtsey Research 11: 9 - 20.

Liste over de 57 artene som hittil er funnet, sammen med deres ankomst:

Ytterligere tekst om du klikker på navnet; for originalbilde: klikk på bildet.

Bildene og linkene er i hovedsak hentet fra - og peker til
'Den virtuella floran'
fra Naturhistoriska riksmuseet i Stockholm,
hvor man finner ytterligere omtale, samt navn på andre språk, bl.a. norsk.

Her kan finne mere om:

	Fugler
	Fugletrekk
	Fossiler på Surtsey
	insekter
	Livet i havet
	Hvordan livet kom
	Hvordan øya ble til
	Billed-revy NY

Tilbake til hovedsiden

Har du noen spørsmål, eller lyst til å vite mere, så ta gjerne kontakt!

POSTKASSE