Følgende beskrivelse gjelder den viltvoksende formen, subsp. avium
De dyrkede formene regnes til subsp. duracina og subsp. juliana og avviker i noen trekk.

Arten vokser fort, men lever kort, 100–150 år.
Den blir 15–32 m høy med en stammediameter på 90–120 cm.
Det er som regel en enkelt, rett stamme, og rotskudd forekommer sjeldent.
Kronen er kjegleformet med glisne, kransstilte greiner på unge trær.
Eldre trær har en bredere og tettere krone.[1][2][3]

Barken er glatt og purpurgrå på unge trær.
På eldre trær blir den gråbrun med horisontale furer og flasser av.
Hvis stammen får sår, dannes det en harpikslignende, ravfarget gummi uten lukt.
Bladene er 5–15 cm lange, 3–8 cm brede og grovt enkelt- eller dobbelttannete med 8–15 par sidenerver.
Bladstilken er 2–3,5 cm lang, og lengst opp på stilken sitter to røde kjertler som er ekstraflorale nektarier.
Bladfargen er lysegrønn om våren, mørkegrønn om sommeren og skifter til gul,
oransjerød, skarlagenrød eller rosa om høsten.

Blomstringstiden er i mai. De hvite blomstene er 2–2,5 cm i diameter og sitter 2–5 sammen.
Trærne er som regel ikke selvpollinerende.
Pollineringen gjøres hovedsakelig av honningbier, ville bier og humler.
Frukten er 1–2 cm i diameter, rødsvart, glatt og med saftig, bittersøtt fruktkjøtt.

Morell er utbredt i de tempererte løvskogene i Europa.
Utbredelsen strekker seg mot sør til Nord-Afrika, øst til Vest-Asia og nord til Skandinavia og UK.
Ved nordgrensen er det vanskelig å avgjøre hvilke bestander som er naturlige.
Utbredelsen begrenses i sør av tørre somre og i nordøst av kalde vintre.
I Norge finnes morell i lavlandet over store deler av Sør-Norge og nordover til Helgeland.

Arten vokser opptil 1700 moh. i Alpene og opptil 1900 moh. i sørøstlige Frankrike.
Den kan vokse på mange typer jord, men foretrekker dyp, næringsrik jord med tilstrekkelig fuktighet.
Rotsystemet er grunt.
Arten er lyskrevende og vokser som en pionerplante i skogkanter og åpne steder i skogen.
Den finnes i flere av de mellomeuropeiske løvskogtypene, som lind-lønneskog i raviner,
eik-agnbøkskog, bøkeskog og or-almeskog langs elver.

Bærene etes, og frøene spres av fugler som duer, stær, troster og nøtteskrike, og pattedyr
som rødrev, grevling og villsvin.
Skogmus og markmus kan angripe røttene.
Larvene til brun høstmåler beiter på bladene, mens larvene til kirsebærflue og k-snutebille finnes i bærene.
Unge trær er utsatt for beiting fra forskjellige drøvtyggere.

Morell er det viktigste europeiske tømmertreet i rosefamilien.
Trevirket er rett, finkornet og lett å bearbeide med rosabrun kjerneved og lysere yteved.
Det brukes i møbler, musikkinstrumenter, parkett og til dreiing.
Det meste av hogsten går til å produsere finér.
Den europeiske produksjonen er for liten til å dekke behovet, og mye av virket som selges
som kirsebær, er egentlig romhegg (P. serotina) importert fra Nord-Amerika.

Kirsebær som dyrkes for bærene, omfatter to arter: søtkirsebær, som i Norge blir kalt for moreller,
og surkirsebær, som vi her kaller kirsebær.
Det finnes en rekke sorter av begge artene.
Det finnes også en krysning av de to artene, hybridkirsebær (P. × gondouinii), med flere sorter.
Kirsebær som dyrkes for blomstringen, tilhører for eksempel japankirsebær (P. serrulata).

Betegnelsen morell er egentlig navnet på en gammel surkirsebærsort som opprinnelig
skal ha stammet fra Château de Moreilles i Frankrike.
På andre språk og i norsk faglitteratur brukes ordet morell om en varietet av
surkirsebær (Prunus cerasus var. austera) som har mørk farge og farget saft.
Den vanlige norske betydningen er derimot søtkirsebær (Prunus avium).

https://no.wikipedia.org/wiki/Morell