En vandring over Salar de Uyuni, nederst til høyre..

Salar de Uyuni

Utsikt fra Isla de Los Pescadores.

Kaktus, Isla de Los Pescadores.

Det er flere øyer i saltsjøen, isolerte fjell som stikker opp gjennom saltoverflaten, Den mest spektakulære øya, (og noen ganger full av turister) har det pussige navnet Isla de Los Pescadores (Fiskernes øy).

Steinformasjon, Isla de Los Pescadores.

Vulkanen Tunupa (5.400 moh) danner en halvøy på nordsiden av saltsjøen.

Steinbro, Isla de Los Pescadores.

Kaktus skog, Isla de Los Pescadores.

Øya er berømt for sine kjempe-kaktuser, stein-formasjoner og fantastiske utsikt. Om nettene er det kaldt her, men om ettermid-dagen er det ikke vanskelig å holde varmen.

Kaktus skog, Isla de Los Pescadores.

Acanthocalicium spiniflorum, Salar de Uyuni.

Liten Echinopsis atacamensis pasacana, Salar de Uyuni.

Acanthocalycium spiniflorum også kjent som Echinopsis violacea, Echinocactus spiniflorum, Echinopsis spiniflora, Lobivia spiniflora og Acanthocalycium violaceum.

Den kjøttfulle stengelen på en kaktus, kan opptre med karakteristiske former for de enkelte slekter: hos Echinopsis
og pinnsvinkaktus, Echinocactus, omtrent kuleformig; hos søylekaktus er den slank og søyleformig;
hos Opuntia bladformet og leddet, så den ser ut som sammenlenkede, tykke blad.

Echinopsis atacamensis pasacana, Isla de Los Pescadores.

Noen kaktuser blir over 9 m høye og kan bli hundrevis av år gamle. Den vanligste er Echinopsis atacamensis pasacana (det ukorrekte navnet "Trichoreus" fra Lonely Planet's reisebeskrivelser har blitt spredt over hele Internet).

Oreocereus celsianus, Isla de Los Pescadores.

Soehrensia nivalis, I. de Los Pescadores.

Oreocereus celsianus, I. de Los Pescadores.

Sh. senile, I. de Los Pescadores.

Når saltsjøen er dekket av vann, er det tre arter av flamingoer som bruker det til hekking. Den vanligste er Chileflamingo som finnes her i flokker på flere tusen. Fuglenes føde i denne tiden er enkelt-cellede alger som vokser hurtig i saltlaken..

Chileflamingo, Phoenicopterus chilensis.

Når saltsjøen tørker inn, drar flamingo-flokkene til andre områder, men flokker av varierende størrelse kan ofte sees i mindre sjøer i nærheten, særlig i Salar de Coipasa i nord, en større saltflate som alltid har vann i midten.

Chileflamingo, Laguna Coipasa.

Vanlig art langs Salar de Uyuni's kyster: fjell-viscacha, Lagidum viscacha,

Slekten Lagidium,de egentlige haremusene, har meget lange ører og påfallende lange værhår. Den best kjente arten er
peruansk fjellviscacha, Lagidium peruanum,som er askegrå med gulaktige sider og er stor som en kanin.
Halen er like lang som kroppen. Den lever i de chilenske delene av Andesfjellene.

Slekten Lagostomus har én art, viscachaen, Lagidium maximus, som har gråsvart pels med bredt, hvitt tverrbelte over
snuten og kinnet. Kroppens lengde 50 cm; halen 18 cm. Lever på pampas i Argentina og i Paraguay.
Pelsen er ikke så verdifull som hos de andre haremusene.

Den sydlige viscacha er en av tre sydamerikanske gnagerarter som blir referert til som fjell-viscachas
Viscacha. (av quechua), også kalt pampashare , Lagostomus maximus,gnagerart i haremusfamilien. Den største arten i familien. Bakbena er lange og kraftige. Den har store ører og lang hale. Pelsen er bløt og brun til gråsvart med et bredt hvitt bånd om snuten og kinnet. Undersiden er hvit. Kroppslengde 50–60 cm, hale opptil 20 cm, vekt opptil 8 kg.
Hannen er nesten dobbelt så stor som hunnen. De er nattaktive dyr som bor sammen i større familiegrupper og graver omfattende underjordiske gangsystemer. Forekommer på pampas og buskmarker.
Utbredt i Argentina og Paraguay. Tidligere tallrik, men har gått kraftig tilbake på grunn av jakt og giftbruk.


Sydlig papmpashare, Lagidium viscacia, - Overblikk
BBC Natural History Unit
http://www.arkive.org

Vanlig art langs Salar de Uyuni's kyster: vicunja, Vicugna vicugna

vikunja, vicuña, Vicugna vicugna,partået klovdyrart i kamelfamilien. Den er litt mindre enn lamaen og guanako.
Arten er langbent, har lang hals med et lite hode, og slank kropp. Pelsen er varmt kanelbrun, med eller uten en lang
hvit man på brystet. Undersiden er hvit. Kroppsvekt 35–65 kg, skulderhøyde 70–110 cm.
Den forekommer på Puna-gressmark i fjellområder 3700–5750 m o.h. Utbredt i Sør-Amerika; Andesfjellene i Peru,
det vestlige Bolivia, nordøstlige Chile og det nordvestlige Argentina. Lever av gress.

Vikunjaen regnes i dag som en sårbar art. Den har vært sterkt etterstrebet både for kjøttets og ikke minst pelsens skyld.
Ullen er bløt og fin; hvert dyr gir ca. 1/4 kg ull. Antallet vikunjaer i Sør-Amerika under inkatiden er anslått til
1–1,5 millioner dyr. I 1960-årene var antallet trolig godt under 10 000 individer, men har senere steget til
i overkant av 100 000 dyr.

  
Vikunja, Vicugna vicugna - Overblikk, og de første skritt
Granada Wild, London -  Light & Shadow GmbH, Tyskland
http://www.arkive.org

Kan bare ikke dy meg, man må også se den neste filmen.....


Vikunja med unge; dier, krysser strøm i elv, faller i søvn, og i kaldt vær.
Granada Wild, London
http://www.arkive.org



Vanlig art langs Salar de Uyuni's kyster:
Svarthodetandesspurv, Phrygilus atriceps.

Svarthodeandesspurv, Phrygilus atriceps, er en fugl i Thraupidae (tanager) familien. Den finnes i Argentina, Bolivia,
Chile og Peru. Dens naturlige hjemsted er subtropisk eller tropisk høyland.

Den er en av 11 Sierra-finker som finnes her i Syd-Amerika. Denne er en av de mest utbredte.

Phrygilus er en art av Andes frøetende tanagere vanligvis kjent som Sierra-finker (engelsk) og andesspurv (norsk).
. Phrygilos betyr fink på gammelgresk. Noen ganger også klassifisert hjemmehørende i spurvefamilien Emberizidae,
men nyere studier har vist at de tilhører tanagerne Thraupidae.

Gruppe 1 - Hettegruppen.


Svarthodeandesspurv, Phrygilus atriceps


Peruandesspurv, Phrygilus punensis
© Peter de Haas
http://www.birdingperu.com
Peruandessspurv finnes i Bolivia og naturligvis i Peru. Dens naturlige område er subtropisk eller torpisk høylands krattskog.

Gråhodeandesspurv, Phrygilus gayi
Denne finnes i åpne områder, som f.eks. skråningene i Andesfjellene - og på Pategonias stepper.
Den liknende Chilespurven finnes ikke på åpne områder.


Chileandesspurv, Phrygilus patagonicus
Finnes i skoger og skogkanter, noe som er godt å vite når man skal skille den fra den likinende Gråhodeandesspurven,
som kun finnes i åpne områder.

Gruppe 2 - Overdel for det meste grå, underdelen hvit.

Sadelandesspurv, Phrygilus dorsalis


Hvitstrupeandesspurv, Phrygilus erythronotus
Denne lever høyt oppe, mellom 3.800 og 4.500 moh.

Gruppe 3 - hannes fjærdrakt grå eller uklart brun, hunnen broget.


Gråandesspurv, Phrygilus unicolor


Dvergandesspurv, Phrygilus plebejus
Dette er den minste av andesspurvene, og den er vanlig og meget iøyenfallende og finnes i store flokker
utenom hekkesesongen. Sansynligvis årsaken til både dens chilenske navn, Plebeyo og dens latinske
Phrygilus plebejuse, som altså betyr pøbelaktig.

Gruppe 4 - Gult nebb med grå/svart underdel..

Båndandesspurv, Phrygilus alaudinus
Kullspurv, Phrygilus carbonarius


Sotandesspurv, Phrygilus fruticeti
Lever i krattskog og tett buskas. Om sommeren i Syd-Amerika kan den trekke sydover til Patagonia.

All pictures of finches above except Phrygilus punensis
© www.arthurgrosset.com/

Mountain viscacha, Isla de Los Pescadores.

Det er uvanlig å se noen dyr ute på selve saltsjøen, men på strendene og på øyene er det fullt opp av interessante dyr, fra små øgler til vicunaer ( se ovenfor) Isla de Los Pescadores er bebodd av mange harer.(viscachas.)

Mountain viscacha, Salar de Uyuni.

Oppkomme, Salar de Uyuni.

Innsamling av salt, Salar de Uyuni.

Salt, Salar de Uyuni.

Det er noen få oppkomme, såkalte 'øyne' (ojos del salar), som kommer opp gjennom saltet. De kan utgjøre en fare i regnsesongen for biler.

Salt, Salar de Uyuni.

Man har hentet salt her i århundreder, og for tiden hentes 25,000 tonn herfra i året. Det er derfor ikke uvanlig å se små hauger av salt på den østre siden. Det er også noen få meget gamle byer langs kanten på Salar de Uyuni..

Esel, Salar de Uyuni.