Det er muligheter for å gjøre mange ting i Rendalen, vandreturer, jakt og fiske av alle typer og mye, mye, mere.
Det bor kun omkring 2.200 mennesker i denne kommunen, men den er fremdeles den største landbrukskommune i landet,
med sine 3.200 kvadratkilometer. Og det er store uberørte skoger og fjellområder og et variert kulturlandskap som
inkluderer mange sommerbeitemarker.

Jutulhugget
Like før vi kom til Alvdal, kunne vi ha stoppet for å se dette juvet, Jutulhugget. (Vi har vært der før...)
Legenden vil ha det til at to store troll sloss om retten til den nærliggende elven,
og den ene kastet øksen sin for å endre retningen på elven.
I virkeligheten, det er ihvertfall hva man tror, skal demningen i en naturlig oppdemmet innsjø ha brutt sammen like under
og/eller like etter siste istid,og milliarder liter vann flommet ut fra innsjøen (nå en dal) og inn i den neste dalen.
Virkelig et fantastisk syn, juvet har 240m høye vegger, det er 2.4km langt
og mellom 150-500m bredt.

Veien til Øvre Rendal (RV30) er kalt en av østnorges korteste og mest morsomme fjellpass.
Du får en glimrende utsikt over Glomma, og samtidig til senteret Bergseth på den andre siden.
Veien når sitt høyeste punkt omkring 700 moh.

Rendalen har to store attraksjoner som begge absolut er verd et besøk.
Den første, ja, selvfølgelig er det Jutulhugget som er kjent som nordeuropas største kløft.
Dernest kommer Fiskevollen ved Sølensjøen, hvor man finner det eneste innenlandske ferskvannfiskevær.

Randalen er en perle blant de norske dalfører.
Du kan gjerne kalle Rendalen en gjemt perle, for mellom Oslo og Trondheim
kjører de fleste via E6 gjennom Østerdalen eller de tar riksvei RV 3 gjennom Gudbrandsdalen.
Da går du glipp av Rendalen. Det er synd for dem som kjører utenom, men så mye desto bedre for dem
som tar veien om Rendalen.


© http://www.aktivioslo.no/kunder/fiskevollen/ (Not valid as per Sept .2010)


Bare omkring 20 km nord for Jutulhugget, ligger fjellet Tron. 1.666 m o h.
Fra Østerdalen ved Alvdal, kan du ta den nesthøyeste fjellbilveien i Norge opp til toppen.
Der har du en absolutt vidunderlig utsikt i alle mulige retninger,
inklusive utsikt over Dovre og Rondane.
På toppen står det til og med en 45 m høy antenne, men vi anbefaler ingen å klatre opp der akkurat.

Dette fjellet blir også kalt 'Sannhetens Fjell'.
Tilbake i 1917 kom en indier, en filosof og professor med navnet Baral.
Han bygget et hus her som ble kalt Gaurisankar.
Han bodde her på toppen av fjellet til han døde i 1945, og han er begravet like vest for toppen av Tron..
Hans fulle navn var Maitreyya Buddha Sri Ananda Acharyas, og hans håp var at
fred og sannhet skulle spres rundt om fra alle fjell i alle land.
Fremdeles håper noen av hans disipler at de skal kunne bygge et s.k. Fredsuniversitet på toppen.
Det var her - ved foten av dette fjellet - men på den andre siden av bildet vist ovenfor -
at vi overnattet første gang på turen.

  


Men før sengetid måtte vi ta en liten tur rundt og se hva naturen hadde å by på her.



Tronfjellet ligger altså i motsatt retning, bakover..
Det er en hvit flekk omtrent 50 metertil venstre for bilen - det er riksveien RV30 som kan skimtes mellom trærne.
Veien som kommer deg i møte på bildet, er en smal kjerrevei som leder opp til en gammel seter.
Men Tronfjell eller ei - vi hadde ihvertfall en fredelig nattesøvn.

Dag 2

Dag to kom til oss med strålende solskinn fra en blå himmel.
Hva mer kan man be om?
Selv sommerfuglene og andre 'fugler'... var tilfredse og gledet seg i det fine været:

  

Når det gjaldt oss og turen vår, så hadde vi enda ikke nådd det punkt der vi virkelig ønsket å begynne turen.
Vi måtte ut av dalførene her syd på, over til E6 igjen, og en bit nordover mot
gruvene ved Løkken Verk, så gjennom Orkanger og enda videre 50 kilometer
utover langs Trondheimsfjorden til Valset. Et lite sted der vi kunne ta fergen over
til der vi ville at turen faktisk skulle begynne.
Herfra var det så å følge kystrikveien RV17 hele veien opp til Bodø,
det var det som hadde vært drømmen vår i mange, mange år.

Som nevnt i innledningen på denne historien, ønsket vi å se fjellene
som har gjort kystriksveien så berømt.
Til vår store overraskelse var det første som møtte oss et sted så flatt at vi ikke en gang kunne se det fra fergen.



kartet er funnet på: http://www.museumsnett.no/yrjarheimbygdslag/bilder/orl_kart.jpg (Not valid as per Sept .2010)

Denne delen kalles Ørlandet, og ser du på kartet, kan du se hvor langt ute vi startet turen vår -
ytterst på halvøya ved tettstedet Garten.
Her lå husene så tett på hverandre at vi bare med nød og neppe klarte å snu bilen vår,
slik at vi kunne starte helt fra begynnelsen. Lengere ut kom vi heller ikke uten ferge.

Flere overraskelser ventet oss. Ved nummerne 1 og 3 på kartet ovenfor, ute til høyre,
fant vi en camping-plass, og av en eller annen ukjent grunn var det en lite nydelig strand der,
med klart vann og en finfin sandbunn men absolutt uten et eneste menneske på den -
like nedenfor innkjørselen til campingplassen - mens stranden på innsiden der
var fullstappet av badende, både i solen og i vannet.....

En usedvanlig kvinne regjerte her for omkring 500 år siden, det var Inger fra Austrått,
men det er en helt annen historie. Du finner den her: http://oddso.nvg.org/nsh/t-austraatt.html


Etter at vi hadde lagt Austrått bak oss noen timer senere, forstsatte vi norøstover.
Vi fulgte ikke akkurat kystlinjen her, men vi hadde lyst til å se heiene.
Det høyeste punkt på veien var 290 m o h, og deretter bar det ned til havet igjen..


Storvik, 20 kilometers syd for Osen, like nord for Brandsfjorden.


< Forrige side - Neste side >