Titicacadykker, Rollandia microptera
gjengir ikke kilde da det var virus på den siden...

Titicacadykker, Rollandia microptera, er en dykker som finnes på høyfjellsplatået i Peru og Bolivia. Som navnet indikerer,
finnes de fleste på Titicacasjøen. Uru Uru og Poopó samt Desaguaderoelven, og små innsjøer som er fobundet med
Titicacasjøen i våte år, tjener som ekstra territorium.
Tidligere var bestanden større og flere av innsjødistriktene, som f.eks. Umayo- og Arapa-sjøen, hadde øyensynlig - og kan fortsatt ha - permanente store kolonier. Fuglen blir noen ganger plasert i gruppen Podiceps eller en monotypic genus Centropelma.
Dens lokale navn er 'zampullín de Titicaca'.

Det er en mellomstor dykker, varierende fra 28-45 cm i hel lengde. Den veier opp til 600 g.
Fargedrakten er meget karakteristisk og egenartet. Den eneste dykkeren som nogenlunde ligner er en som ikke er i slekt,
gråstrupedykker, Podiceps grisegena, som heller ikke finnes i Syd-Amerika.


Podilymbus podiceps Ringnebbdykker Pied-billed Grebe
all three pictures very C © Jim Scarff


ringnebbdykker, Podilymbus podiceps, fugleart i dykkerfamilien. En middels stor dykker, 30–38 cm, grålig brun med lyst nebb med svart ringformet flekk. Utbredt fra Canada til Patagonia. Tilfeldig gjest i Europa, påtruffet to ganger i Norge per 2003 (Nordland og Rogaland).
Store norske leksikon, snl.no, Per Ole Syvertsen, 2010-10-27, http://www.snl.no/ringnebbdykker


Hvitøredykker, Rollandia rolland, White-tufted Grebe,


© www.arthurgrosset.com

Hvitøredykker, Rollandia rolland, er også en lappeand i Podicipedidae familien.
Den finnes i Argentina, Bolivia, Brazil, Chile, Falkland Islands, Paraguay, Peru, og Uruguay.


Juvenile
© www.arthurgrosset.com

Dens naturlige område er grunne innsjøer.
Og det er det jeg vet om hvitøredykkeren akkurat nå.
Hvem vet mer?



Sølvhodedykker, Poliocephalus poliocephalus, Hoary-headed Grebe,


© www.arthurgrosset.com

Sølvhødedykkeren, Poliocephalus poliocephalus, er et annet medlem i denne familien, og finnes i Australia og,
siden 1975, New Zealand, hvor den er sjelden.

Den finnes i åpent våtmarksområde samt i brakkvann eller saltvannsdammer ved kysten.

Hekkende voksne framviser fine hvite streker på hodet, noe som ligner på bustete hår. Ellers er den grå og nebbet mørkt
med en blek tupp. Fuglen har fått navnet sitt av de sølv-hvite strekene på sitt svarte hode.
Den er forholodsvis almindelig i Australia, med omkring 500.000 eksemplarer.

© www.arthurgrosset.com


Maoridykker, Poliocephalus rufopectus, New Zealand Dabchick/Grebe,

Maoridykker er omtrent 29 cm lang. Det er en liten og mørk dykker. .Svartaktig hode med fine sølvaktige fjær. Blekt gult øye. Mørn nøttefarget forhals og bryst. Svart-brun overside. Blekere utenfor hekkesesongen.

Population estimate 1,700 - 1,800. Population trend decreasing. Range estimate (breeding/resident) 87,400 km2.


http://en.wikipedia.org/wiki/File:NZDabchickZoom_X2.JPG

Maoridykkeren er hjemmehørende på New Zealand. Den gjenværende bestand er begrenset til Nord-øya med en spredt dekning.
Den ble sist sett hekkende på Syd-øya i 1940 årene. Hvorfor den er blitt borte på Syd-øya er ikke kjent.

Den liker seg i små ferskvannsdammer som f.eks. små innsjøer i sanddyneområder, og i laguner og større innlandssjøer med
grunt vann og beskyttede småøyer. Den kan også slå seg ned i kunstige dammer, f. eks. ved bondegårder.
Den lager vanligvis reiret ved vannkanten, flytende - men bundet til vegetasjon eller overhengende grener.
Føden er hovedsakelig insekter og larver, men noe ganger også fisk.

Trusler den er utsatt for er bl.a. vannkvalitet, tørking av sanddyneområder, ødeleggelse av reirplasser, økt vegetasjon, økt menneskelig aktivitet på vannveier, og rotter og mus, spesielt under ruging.
BirdLife International (2010) Species factsheet: Poliocephalus rufopectus.
Downloaded from http://www.birdlife.org on 29/10/2010


Svanedykker, Aechmophorus occidentalis, Western Grebe


http://en.wikipedia.org/wiki/File:Western_Grebe_swimming.jpg

Svanedykker, Aechmophorus occidentalis, hører selvfølgelig også hjemme her. På folkemunne kalles den også 'svanehalset dykker'..

Den er den største Nord-Amerikanske dykker, 56-74 cm lang. Den er svart og hvit, med en lang svaneliknende hals og røde øyne.
Den kan lett forveksles med gulnebbdykkeren, Aechmophorus clarkii, (se nedenfor) som har samme utseende og væremåte -
og finnes i samme områder - og hybrider er kjent.

Svanedykkeren har svart merkering rundt øynene og et rett grønn-gult nebb mens gulnebbdykkeren er hvit rundt øynene,
og har et oppoverbøøyd gult nebb.

Svanedykker prøver å komme tilbake til bølgene på n Morro Strand State Beach in Morro Bay.
Ved nærmere øyensyn ser det som litt av halen er brukket av.
http://en.wikipedia.org/wiki/File:Western_Grebe.jpg

Out of the waterWestern Grebes nest in colonies of hundreds on large inland lakes, sometimes using coastal marshes, in western North America. It has a spectacular courtship display; two birds will rear up and patter across the water's surface. Northern birds migrate west to coastal ocean in winter; birds in the southwest and Mexico may be permanent residents.

This bird dines by diving for carp, herring, mollusks, crabs, and salamanders.

Western Grebe fossils from the Late Pleistocene of SW North America were described as a distinct species (Miller 1911), but later ranked as a paleosubspecies Aechmophorus occidentalis lucasi (Howard 1946). More recent study found them to fall within the variation now known to exist in today's birds (Jehl 1967, Storer 1989).
http://en.wikipedia.org/wiki/Western_Grebe

Gulnebbdykker, Aechmophorus clarkii, Clark's Grebe


Clark's Grebe, Aechmophorus clarkii, taken at Lake Merritt in Oakland, California.
http://en.wikipedia.org/wiki/File:Clark%27s_grebe2.jpg

Clark's Grebe (Aechmophorus clarkii) is a North American species in the grebe family. Until the 1980s, it was thought to be a pale morph of the Western Grebe, which it resembles in size, range, and behavior. Intermediates between the two species are known.

The "Clark" of its common name—and its specific epithet "clarkii"—honor John Henry Clark, a 19th-century American surveyor who was also a naturalist and collector.[2] The genus name Aechmophorus comes from the Ancient Greek words "aichme", meaning spear, and "phoros", meaning someone who bears things around; it refers to the bird's long, daggerlike beak.

This species nests on large inland lakes in western North America and migrates to the Pacific coast in winter. It maintains local populations year-round in California, Nevada, Arizona-(the Lower Colorado River Valley), and central Mexico. It feeds by diving for carp, herring, mollusks, crabs, and salamanders.

A happy family of Clark's Grebes swimming on Santa Margarita Lake, California, USA
http://en.wikipedia.org/wiki/File:Aechmophorus_clarkii_-Santa_Margarita_Lake,_San_Luis_Obispo_County,_California,_USA_-family-8.jpg

It performs the same elaborate courtship display as the Western Grebe.

A family in California, USA. Two chicks are riding on one of the parent's backClark's Grebe is black-and-white and has long slender neck. It ranges in size from 22–29 inches (56–74 cm). Among its distinguishing features is its bill, which is slightly upturned and bright yellow, whereas the Western Grebe's bill is straight and greenish-yellow. It shows white around its eyes, whereas black appears around the eyes of the Western Grebe. The downy young are white, not gray.

Atitlandykker, Podilymbus gigas, Atitlán Grebe, — extinct (1989)

The Atitlán Grebe (Podilymbus gigas), also known as Giant Grebe, Giant Pied-billed Grebe, or Poc, is an extinct water bird, a relative of the Pied-billed Grebe. It was endemic at the Lago de Atitlán in Guatemala at an altitude of 1700 m asl. Thanks to the field work of the American ecologist Anne LaBastille, its decline is comprehensively known. LaBastille observed this species for a period of over 25 years. She has also written a book about this bird called Mama Poc.

  

The Atitlán Grebe reached a length of about 46–50 cm. The call and appearance were similar to the Pied-billed Grebe. The plumage was mainly dark brown with white-flecked flanks. The underparts were dark grey flecked with white. The head was almost black and the neck was flecked with dark brown in the spring and white in the winter. The legs were slaty grey. The bill had a bold black vertical band in the middle. The color of the bill varied from white in the spring to brown in other seasons. The irises were brown. It had small wings and was flightless.

The nest consisted of 4 to 5 white eggs. Both parents shared the rearing of the hatchlings.

The decline of the Atitlán Grebe began in 1958 and again in 1960 after Smallmouth bass (Micropterus dolomieu) and Largemouth bass (Micropterus salmoides) were introduced into Lake Atitlán. These invasive species reduced the crabs and fish which the grebes depended on for food and the fish even killed the grebe chicks. The population of the Atitlán Grebe declined from 200 individuals in 1960 to 80 in 1965. Thanks to the conservation efforts of Anne LaBastille, in 1966 a refuge was established where this species was able to rebound. The population recovered to 210 in 1973. Unfortunately after the 1976 Guatemala earthquake, the lake bed fractured. An underwater drain led to a fall of the water level and to a further severe decrease of the number of grebes. In 1983 only 32 individuals were left, of which the largest part were hybrids with the Pied-billed Grebe. The last two birds were seen in 1989, and after they disappeared the Atitlán Grebe was declared officially extinct.
http://en.wikipedia.org/wiki/Atitl%C3%A1n_Grebe

The Atitlan Grebe, Podilymbus gigas, is known only from Lake Atitlán in Guatemala. First described in 1929, P.gigas is essentially a larger version of the Pied-billed Grebe, P.podiceps, with a few minor color differences, such as a darker head, neck and belly. Although P.gigas is almost twice as heavy as p.PODICEPS, THE TWO SPECIES HAVE ROUGHTLY SIMILAR WING LENGTHS, AND p.GIGAS IS REPORTED TO BE FLIGHTLESS. pRIOR TO 1965, the population of P.gigas on Lake Atitlán was estimated to be about 200., but a decreaqse3 to 80 in 1965 placed the species in danger of exti9nction and loed to vigoro9us conservation efforts to protect it. In 1975 the population temporarily recovered to its historic level of 2000, but then plummjeted to approxiamtely 50 greb3es by 1983.
From "Status of the Endemic Atitlan Grebe of Guatemala: Is it extinct?"
The Condor © 1988 Cooper Ornithological Society.
http://www.jstor.org/pss/1368847

Andre dykkerender
Del I
Del II