© www.photovolcanica.com

Hvitkinnpingvinen, Eudyptes schlegeli, lever som de fleste andre pingviner i havet som omgir Sydpolen. Hvitkinnpoingvinen likner ganske mye på Gulltoppingvinene , men har et hvitere ansikt og kinn istedet for Gulltoppens mørkere utseende.
Hvitkinnpingvinen blir opp til 70 cm (28 in) lang og kan veie omkring 6 kg
Hvitkinnpingvinene hekker kun på Macquarie Island og, lik de andre pingvinartene, tilbringer de det meste av sin tid på havet.
På engelsk kalles de 'Royal Penguin', 'Kongelig pingvin', og blir ofte sammenblandet med de andre to med liknende navn,
Kongepingviin eller Keiserpingvin.

Det er fortsatt noe uenighet til hvorvidt Hvitkinnpingvinene er underarter av Gulltopp-pingvinen  
Enkeltindivider fra de to gruppene er kjent å ha blandet seg og fått avkom, men det er en sjelden foreteelse.
Faktisk er også andre pingvinarter kjent for å ha blandet seg i vill tilstand.


Hvitkinnpingvin-koloni, Sandy Bay
© www.photovolcanica.com

Hvitkinnpingviner hekker på strender eller bare områder i skråninger forbundet med vegetasjon (se bildet ovenfor).
Som de fleste andre sjøfugler holder de sammen i kolonier, og har redet på bakken. Hekkesesongen begynner i september
og eggleggingen starter i oktober.

Hvitkinnpingvinens føde er krill, fisk, og små mengder av blekksprut. De bygger redene ved å lage et lite hull i sanden eller i gresset. De bruker planter eller steiner på innsiden av redet. Som oftest blir det lagt to egg, men bare en overlever.
Eggene holdes varme av begge foreldrene i ca 35 dager. Det foregår som regel i 12-dagers skift.



Royal Penguins Allopreening
© www.photovolcanica.com

Etter klekkingen holder hannen varkt over dem i 10 til 20 dager, mens hunnen bringer mat til både mann og barn.
Ungene mates da to til tre ganger om dagen. Etter dette sender de ungene i 'bartnehage' mens de selv begge to drat til havs.
Når ungenen når 65 dagers alder, vil de ha fått voksen fjærdrakt, og drar nå ut på egen hånd.
De nye ungene returnerer først til kolonien for å hekke igjen etter 6 år!

Hvitkinnpingvinene betraktes ikke som truet. Tidligere ble de tatt på grunn av oljen deres. Mellom 1870 og 1919 ble det utstedt
jakttillatelser for å jakte på dem på øya Tasmania syd for det Australske fastland. Det ble da tatt gjennomsnittlig 150.000 pingviner
i året (både hvitkinnpingvin og kongepingvin). Siden jakten tok slutt på Macquiarie Island har antallet økt til 850.000 par.

Det vitenskapelige navnet Eudyptes schlegel er til minne om den tyske zoologisten Hermann Schlegel.



© www.photovolcanica.com