Gråspurv, Passer domesticus   


© www.ecosystema.ru/
Gråspurv, Passer domesticus
Gråspurven er spredt over hele verden, men kommer opprinnelig fra Midt-Østen.
Den nådde stillehavskysten i Asia i 1920, men tidligere,
i 1850 hadde den blitt funnet i Nord-Amerika, og i
1872 kom den til Argentina og i 1906 til Rio de Janeiro i Brasil.
I 2003 var det fremdeles tvil om hvorvidt den også hadde kolonisert SentralAmerika,
men den synes ihvert fall godt nær menneskers bebyggelse i Costa Rica.

  
© www.ecosystema.ru/

Den lever hovedsakelig av frø og husholdningsavfall, men også på virvelløse dyr under hekkingen.
Den bygger sine reder i huller, så den menneskelige bosetningen har tilført den glimrende steder i bygninger rundt omkring.

Den øvre delen av fuglen har svarte streker på brunt.
Hannen har en svart hals og grå krone med nøttebrune sider på hodet..
Kinnene er blek grå. Hunnen er mye mattere i fargen, og vanligvis brunaktig grå under.


© www.ecosystema.ru/
På de britiske øyer er det for tiden stor frykt for en merkbar nedgang i spurvens antall.
Se rammen nedenfor.

I løpet av helgen 28.-29. januar 2006 så arrangerte the Royal Society for the Protection of Birds (RSPB) i England sin Big Garden Birdwatch. RSPB er den engelske partneren av BirdLife International. Denne helga deltok mer enn 470 000 mennesker, bl.a. 86 000 barn, på hagefugltellingen. Aldri før har så mange deltatt på prosjektet! Slike antall er overkommelige i England siden RSPB faktisk har over 1 million medlemmer... Hele 8.1 millioner fugler av 80 arter ble registrert i mer enn 270 000 hager. Antall deltakere vokser for hvert år i prosjektet, men det gjør dessverre ikke antall individer av alle fuglearter! Siden starten av Big Garden Birdwatch i 1979 har det blitt registrert en kraftig tilbakegang for flere av artene som overvintrer i britiske hager. Gråspurv var den mest tallrike arten i tellingen, til tross for at den har gått kraftig tilbake i antall siden starten i 1979. Da ble det registrert gjennomsnittlig 10 gråspurver i hver hage i England, mens gjennomsnittet ved årets telling var 4.41. Tilbakegangen for vinterbestanden av gråspurv i England er altså på 56% i perioden 1979-2006. Fra "Kraftig tilbakegang for gråspurv og stær i England" Av Magne Myklebust (30.03.2006) Norsk Ornitologisk Forening

Photo © Jørgen Scheel

Den norske totalbestanden av gråspurv er dårlig kjent. Anslag på 300.000 til 800.000 hekkende
par er gjort på svakt grunnlag. I Danmark var totalbestanden først på 1970 tallet på minst 2 millioner hekkende par, men skal senere ha vært nesten halvert fram til 1984. Trolig ligger den norske totalbestanden av gråspurv på minst en halv million hekkende par.

Gråspurven legger vanligvis 2-3 kull i året, hvert med 4-5 egg. Begge kjønn hjelper til i et livslangt forhold.
Håvard Bjordal, 1994: Småspove Numenius phaeopus.
S. 456 i: Norsk fugleatlas. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu.


Gulspurv, Emberiza citrinella  

En. Yellowhammer, Da. Gulspurv, Du. Geelgors, Fi. Keltasirkku, Fr. Bruant jaune,
Ge. Goldammer, It. Zigolo giallo, No. Gulspurv, Sp. Escribano cerillo, Sw. Gulsparv


© http://www.ecosystema.ru/



Yellowhammer, Emberiza citrinella
Photo © Jørgen Scheel
Gulspurven finnes i det meste av Europa og østover inn i Sibir.
Den foretrekker jordbruksområder og landlige trakter, men har gått ned i antall de senere år.


© www.ecosystema.ru/
Dette kan skyldes en kombinasjon av forskjellige årsaker,
som f.eks. tidlig høstpløying av jordene,
og mindre bruk av bygg i dyrefor.
Om høsten og vinteren danner den store flokker.


© Arthur Grosset
Den lever hovedsakelig av frø, spesielt gressfrø, men, i hekkesesongen tar den også insekter,
slik som vist på bildet ovenfor.
Redet bygges av tørt gress og andre vekster, og vanligvis godt gjemt nær bakken.

Gulspurven, den engelske ihvertfall, har en av de mest lette gjenkjennelige sangene:
"a little bit of bread and NO cheese"



© www.vulkaner.no
Gulspurv, Emberiza citrinella, - akkura ankommet, tidlig i april. (Telemark, Norway)

Det er noe forvirring til hvordan navnet skal staves på engelsk. Det er to vanlige uttrykk ifølge Google Search:

	Yellowhammer	Yellow Hammer
tekst	430.000	923.000
bilder	13.000	287.000

              

4-5 unger er et vanlig resultat av gulspurvens årlige hekking.
tekst på denne side fra Arthur Grosset

Hortulan, Emberiza hortulana  

En. Ortolan Bunting, Da. Hortulan, Du. Ortolaan, Fi. Peltosirkku, Fr. Bruant ortolan,
Ge. Ortolan, It. Ortolano, No. Hortulan, Sp. Escribano hortelano, Sw. Ortolansparv
PT: Sombria, TR: Kirazkusu, HU: Kerti sármány, CZ: strnad zahradní, EE: Poldtsiitsitaja, SK: strnádka záhradná,


© http://www.ecosystema.ru/

Fuglen finnes i de fleste europeiske land og i det vestlige Asia.
Om høsten trekker hortulanen til tropisk Afrika, og vender tilbake sist i april eller først i mai.
Spredningen innenfor hekkeområdet er høyst variabel, uten at man kan si hvorfor.
Det sies at i Frankrike foretrekker den vindyrkingsdistriktene,
men den tar overhodet ikke til seg av druene.,
og samtidig finnes den like fullt i land der vindyrking er ukjent.
Den når så langt nord som til Skandinavia og nordenfor polarsirkelen.
Populære tilholdssteder er også kornåkre og deres naboområder.

Her i Norge er den fåtallig, og hekker kun i et område rundt Oslo og i Gudbrandsdalen
og Østerdalen. For hundrede år siden var hortulanen tallrik på Sørlandet, Østlandet og nord til Trondheimsfjorden. Det varte til rundt 1960.


© - josef hlasek
Hortulanen er 16 cmlang og veier 20 til 25 gram.
Dens fremtreden og væremåte er mye lik dens slektning Gulspurven,
men mangler de klare fargene til den.
Hortulanens hode er f.eks. grønnaktig grått istedet for lyst gult.

Hortulanens rede er plasert nær - eller på bakken.
Eggene viser sjelden de hår-liknende markeringe som er så karakteristiske
for de fleste spurvefugl-egg.

Frø er den vanligste diett, men biller og andre innsekter jages og fanges når de føder ungene.

© - lubomir hlasek
Arten er på retur i minst 10 europeiske land,
selv om den totale bestand er beregnet til mellom 400,000-600,000 par.

I Frankrike forsvant den fra 17 départementer mellom 1960 og 1980,
og antallet er gått ned i ytterlige 7 departementer..
I 1992 ble den totale franske bestand beregnet til kun 15,000 par.

Årsaken som antas å ligge til grunn er blant annet nedgangen i mulige hekkeområder,
reduksjonen av redeplasser, og endringer i jordbrukslandskapet.
Jakt (spesielt i Landes-provinsen) er ansvarlig for 50.000 fugler i året,
(10 ganger bestanden i Tyskland, Belgia og Nederland),
finner sted under trekktiden, da mange nordeuropeiske fugler krysser Frankrike på vei
til og fra sydligere land.


© Lasse Olsson
Selv om fugler er beskyttet i Europe selges den illegalt i Frankrike.
Fremdeles fanges den der om høsten, for å fåde den opp til delikatesse for gourmeter.
Denne praksis er et meget meget følsomt emne i Fransk politikk, og en av grunnene til at regionale politiske partier, som f.eks. Jeger-og Fiskernes parti, har så stor framgang.

I september 2007 besluttet den franske regjering endelig, etter at fuglen hadde vært på listen over beskyttede fugler i Europa i 8 år, å forby all fangst - og frede fuglen i Frankrike.
text: http://en.wikipedia.org

Jernspurv, Prunella modularis   

En. Dunnock, Da. Jernspurv, Du. Heggemus, Fi. Rautiainen, Fr. Accenteur mouchet,
Ge. Heckenbraunelle, It. Passera scopaiola, No. Jernspurv, Sp. Acentor común, Sw. Järnsparv
CZ: Pevuška modrá PT: Ferreirinha-comum TR: Dag Bülbülü Dagbülbülü HU: Erdei szürkebegy LT: Eréketžvirblis LV: Pelkajite
PL: Plochacz pokrzywnica Strzyzyk RO: Brunella da chaglia SK: Vrchárka modrá SI: Siva pevka AL: Dredhuesi gushëpërhimë YU: Obicni popic


© http://www.ecosystema.ru/

© © Arthur Grosset  

Jernspurven er en Europeisk fugl.
Den holder til i nord-vest-Europa fra Tyskland, gjennom Frankrike
og ned til det nordlige Spania, inkludert de Britiske Øyer.

I resten av Europa er den en trekkfugl, den hekker i Skandinavia, Øst-Europa og Russland,
mens den overvintrer i det sydlige Europa og inn i Tyrkia.

© Arthur Grosset
Opprinnelig en kratt- og skogsfugl, men har etterhvert også kommet inn i hekklandskap,
parker, hager og liknende områder.
Den lever hovedsakelig av innsekter som den finner på bakken, men kan også spise frø om vinteren.

I farger er fjærdrakten ganske lik Gråspurven, Passer domesticus, men nebbet er tynt
og spisst, selv om det har en bred og rund base.
Den er vanligvis vanskelig å få øye på da den holder seg nær til skjul,
men når den gjør kurtise om våren kan den bli meget godt synlig.
Text: Arthur Grosset

Jernspurven sees sjelden på fuglebrettet,
men foretrekker å plukke opp mat på bakken, som andre fugler har sluppet fra seg.



© - josef hlasek
Jernspurven bygger et pent lite rede lavt i en busk eller et bartre, der den så legger 3-5 uplettede blå egg.

picture needed

Jernspurven er vert for Gjøken.
Man tror at dette er av nyere dato at gjøken har valgt jernspurven som ver,
siden andre gjøker har lært å skille blant forskjellige egg,
og gjøken har tidligere konsekvent lagt egg som passer de fleste av sine verter.
Når det gjelder jernspurven, er det ingen slik likhet, allikevel blir gjøkeggene akseptert i redet.


© - lubomir hlasek
Jernspurven er på størrelse med rødstrupen, 13.5-14 cm lang, nokså grå av utseende,
og mer eller mindre lik en liten Gråspurv med dens stripete rygg og utseende forøvrig.
Den er også brunaktig under, og har et fint spisst nebb.
Voksne fugler har grått hode. Begge kjønn er likt farget.


© Lasse Olsson
Denne fuglen gjør opp for sitt grå utseende med dens hekkebeteende.
Hunnene er ofte polygame, de hekker med to hanner samtidig.
Dette gir anledning for spermene til å konkurrere om å nå hunnens egg.
Hannene kjemper derfor ofte hardt for å gå av med seieren - og 'kvinnen',
men ofte viser DNA-'fingeravtrykk' at kyllingene innen samme kull kan ha forskjellige fedre.

Polygami forekommer sjelden hos fugler, bare omkring 2% av alle artene viser et slikt parringssystem;
hovedparten er monogame, der én hann og én hunn hekker sammen.
Last part of text: http://en.wikipedia.org/