Soleieslekten, Ranunculus er en planteslekt, ofte kalt «smørblomst» på folkemunne,
og da gjerne om de vanlige artene engsoleie og krypsoleie.
Kjempesoleie er den sjeldneste, og har status EN (sterkt truet) i den norske Rødlista.
Issoleie er den arten av blomsterplanter som er funnet høyest over havet i Norge, 2270 moh. i Lom.
De aller fleste innen slekten er mer eller mindre giftig i frisk tilstand.

Artene i slekten er ett til flerårige urter. Bladene er hånddelte til hele.
Blomstene har grønne begerformete blomsterblader.
Blomstene kan ha 3, 5, eller flere gule, hvite eller andre fargede honningblader.
Honningbladene har ei honninggrop nær festet.
Smånøttene (frø) er glatte eller taggete, men de har aldri tverrgående ribber.

Habitat
Arter i soleieslekten er funnet fra snaufjell til nesten havstrand. Det er arter som tåler relativt stort tørkepress,
og det er arter som ikke overlever hvis ikke røttene er dekket med vann. Noen krever rik og kalkrik jord,
mens tåler ikke rik og kalkrik jord.

Alle artene som er funnet i Norge er mere eller mindre giftig.
Giften er i all hovedsak protoanemonin, som er et oljeaktig stoff med en skarp lukt og smak.
Protoanemonin er kjemisk sett et lakton av krotonsyre.
Stoffet er bundet som et glykosid i levende celler.
Når cellene skades, omdannes protoanemonin til det nesten uvirksomme stoffet anemonin.
Derfor er høy og silo av arter i soleieslekta så å si helt ufarlig.

Holder man friske arter i soleieslekten lenge, blir først huden rød, deretter dannes det
blemmer og huden verker.
Dette har selvsagt sammenheng med, hvor tykk hud du har og over hvor lang tid.

Husdyr pleier å sky artene i soleieslekta.
Men det er en sjelden gang iblant blitt observert dødelige forgiftninger hos sau og gris.
Dette er da like etter de har fått kull, og de har da hatt lite annet å spise.
Det er også noen indikasjoner på at plantene, som vokser nordpå og i høyfjellet, er så å si ufarlige.
Da det er observert, at beitedyr kan beiter på dem uten tilsynelatende ubehag etterpå.

Ranunculus kommer fra senlatin og betyr liten frosk, idet ordet er et diminutiv av rana som betyr frosk.
Plinius (ca. år 70 e.Kr.) brukte navnet på en soleie.
Opprinnelsen kommer antageligvis fra mange arter i soleieslekta trives i vann eller vannkant.

Arter som tidligere har vært i slekta :

saltsoleie nå (Halerpestes cymbalaria)
vårkål nå (Ficaria verna)

duppesoleie	kamsoleie
bakkesoleie	storvassoleie
engsoleie	hvitsoleie
parksoleie	krattsoleie
kystvassoleie	lundkrattsoleie
fliksoleie	skogkrattsoleie
piggsoleie	engkrattsoleie
nyresoleie	lodnesoleie
knollsoleie	dvergsoleie
lundnyresoleie	krypsoleie
dvergvassoleie	evjesoleie
grøftesoleie	tiggersoleie
issoleie	Ranunculus serpens
leirsoleie	Ranunculus serpens ssp. nemorosus
sumpsoleie	taigasoleie
tundrasoleie	fjellsoleie
setersoleie	russesoleie
ullsoleie	kystsoleie
sommersoleie	polarsoleie
kjempesoleie	småvassoleie
slirenyresoleie	polarnyresoleie

duppesoleie	engsoleie	Issoleie
Kjempesoleie	Snøsoleie	Hvitsoleie
Tiggersoleie	Polarsoleie	Vårkål

Tekst og bilder: https://no.wikipedia.org/