Vi starter med en ny sykkeltur - vi drar lengere og lengere. Denne
gangen den blå linjen på kartet til Cap de Faváritx.
Cap de Faváritx kan sikkert uttales, men jeg vet ikke hvordan.
Far(fyret) de Favaritx (Cap de Favaritx)ligger på østkysten
av Menorca. Det er et dramatisk klippefylt og isolert område,
ved enden av en halvøy,
og langt, langt unna hoteller og strender som man finner ellers
på øya. Fyrhuset ble bygget noen få år
etter at de fikk et på den nordligste halvøya
ved Cap Cavalleria. Da begynte båtene fra Frankrike på
vei sydover til Afrika å se etter dette fyret, så vendte
de østover og rundet øya, bortsett fra
at når de passerte Cap de Faváritx, gikk de på
grunn på skjærene og sank. Så etter en lengere
forhandlingsrunde med eieren av området der,
fikk de endelig tillatelse til å bygge et nytt fyr der, og
skipene kunne gå rundt uten flere forlis.
Det
å komme ut hit er som å kiomme til månen. Så
øde og klippefyllt.
Langt tilbake på bildet kan du se det høyeste
fjellet på øya, El Tori, 358moh, ved byen Mercadel..
Ulldepeix's photostream, Flickr.com
En annen dag dro vi for å se hvordan det sto til rundt Alaior
igjen, og tok nok en gang Cami en Kane fra Mahon, slik vi også
gjorde det i mars.
Denne gangen dro vi en annen rute, se ovenfor på kartet, først
opp hovedvei Me7, så Cami en Kane vestover til Alaior. Der
hadde vi noen mindre
problemer med å finne ut av byen igjen den riktige veien,
men en hjelpsom politimann ga oss et gatekart og pekte på
hvor vi skulle ha kjørt.
Det gjorde utslaget.
Fra Alaior kom vi altså endelig sydover, på en smal
liten vei med kun høyst sparsommelig trafikk. Ikke å
undres over. Det var neimen ikke mye veibredde å holde seg
til. Plutselig var det heller ikke mere vei igjen. Men igjen var
den en av disse hjelpsomme Menorcianere som hjalp oss.
Vi viste ham på kartet vårt hvor vi ville til, og han
ba oss følge ham opp en lang bakke tilbake til et lite hus
vi hadde passert noen hundre meter oppe.
Der ved siden av det gikk en liten sti, og den skulle vi ta, sa
han, først langt nedover - og så langt oppover. Og
nedover gikk det.
Og vi gikk og vi gikk, for her var det umulig å sykle.
Hvorfor? Ta en titt på neste bilde, så forstår
du det.
Etter å ha passert denne 'jungelen', hvor stien nå gikk
i svinger oppover, kom vi til en lite 'asfaltert' vei igjen, og
kunne bruke syklene.
Men nå kom det nye overraskelser. I et forsøk på
å se over en av steinmurene, møtte vi denne:
Vi komme akkurat litt for nære - men heldigvis langt nok unna
allikevel.
Her oppe fra det vi kalte 'høylandet', kan du se havet på
høyre side av bildet, og byen Sant Climent bak det hvite
huset.
Bildet er tatt ikke så langt fra Torrellisa.
Snart etter så vi denne frukten på en busk langs veien.
Vet fremdeles ikke hva det er.
Men bak steinmuren kunne vi se en hel åker med disse buskene,
og alle med små frukter. De må jo være gode for
noe?
Så mens vi sto og vurderte dette, hørte vi noen som
lo bak oss - av oss.
Vi trodde vi var alene, for vi hadde ikke hørt noen komme.:
Ser du hvordan han ler av oss - eller smiler han bare nå?
Og så en ny tur noen dager senere:
Denne gangen den grønne ruten på kartet.
Turen gikk til sydkysten. Første stopp var Punta Prima, hvor
det var en liten taverna nede ved stranden, og hvor vi kunne se
fyret på yttersiden igjen.
Vi var der også i mars. Ikke langt her fra lå det en
liten cala (bukt), bildet over, og i bunnen av den.....
innerst inne, en liten grotte. Ikke lett å finne et sted å
gå ut i det meget klare vannet, så vi dro videre til
Cala Binibéquer.
Cala
Binibequer. Sykkelruten inntegnet med rødt. Vi kom fra høyre
(Punta Prima).
Og dette er Binibequer. I sentrum av bildet ser du en nydelig strand.
Senere fant vi ut at alle disse Bini....stedene som lå her
nede på sydkysten, opprinnelig var hjemmene til arabiske sønner,
som for noen hundre år siden levde her. Bine betyr 'sønn
av'.
Er vi nødt til å si at vi syntes dette var et tiltrekkende
sted?
Mens vi var her, så vi ikke noen andre mennesker, men da vi
dro etter å ha gledet oss over noen turer i det varme rene
vannet,
møtte vi en engelskmann som skunne ned og ha seg en svømmetur,
og så sitte på et rolig sted og lese i sin bok.
Vi likte det så godt så vi kom tilbake igjen dagen etter.
Så til en mye lengere tur, denne gangen med bil og to Menorcianske
venner.
Right: http://www.menorca-net.co.uk/menorca/cala_galdana.php
Cala Galdana, et velkjent turiststed på sydkysten, like syd
for byen Ferreries.
De tar alltid bilder av strendene her nede om vinteren. Derfor ser
de så store og fine ut, og tomme for mennesker.
Her et bilde også fra om sommeren......
Dette feriestedet lå innerst inne i denne calaen (bukten).
Men siden vi ikke liker slike feriesteder, dro vi utenfor byen.
Like utenfor er vi ved slutten av en av de lengste elvene på
øya, i den meget lang dal kalt Barranca d'Algendar.
Selvfølgelig måtte det være grønt her.
En kontrast til hvordan det var der vi før hadde vært,
oppe rundt Es Grau og Cap de Favaritx,
hvor det ofte var tørre steinfyllte jorder.
På bildet til høyre kan du se høye bambusstrå
langs den lille elven, og innimellom dem, kunne vi se trær
med granatepler.
Men ikke lenge etter smalnet dalen av, omkranset av høye
klippekanter på hver side av Barrancaen.
Det var ikke så mye elv igjen nå, men små idylliske
steder viste seg.
Kanskje man skulle gi seg i kast med å male et slikt bilde?
eller kanskje dette?
Her inne fant vi også en gammel hage (?), med appelsin -
og sitrontrær.
Men uansett, om du noen gang selv kommer ned her til Cala Galdana,
er det vel verd å tilbringe noen timer her..
Det er også, i det minste om våren og høsten,
en stor variasjon av trekkfugler og fastboende fugler, og spesielt
er våren flott i blomstringen.
På den andre siden av Cala Galdana lå det selvfølgelig
en annen liten ensom strand. (Det er liksom vinter her, 18 grader
i luften bare....)
Denne heter Cala Mitjana. Vannet var like fint her som tilbake i
Binibéquer - temperatur i vannet omkring 20 grader.
(Flere bilder er underveis, da en av våre to venner elsket
å ta bilder med sitt utmerkede kamera. Stand by...)
Tilbake til forrige side.
Tilbake til start - klikk her
