Er vulkaner en fare for mennesker idag?
Burde det ikke være mulig å redde folk med all den
teknologien
og de hjelpemidler vi idag har tilgang til, for å oppdage et utbrudd
i tide?
Når det gjelder vulkaner og faren for utbrudd, er man
kommet adskillig lengere når det gjelder
å forutsi et utbrudd, enn når det gjelder mulighetene for å forutsi
et større jordskjelv.
Hva kan så årsaken være at det fortsatt omkommer mange
mennesker ved et vulkanutbrudd?
Først og fremst ligger årsaken hos mennesket selv. Følgende utdrag fra
boken 'Volcano ' utgitt i serien 'Planet Earth' av 'Time-Life Books
Inc' i 1982, forteller litt om folks holdninger til vulkanutbrudd:
Menneskene i byen St.Pierre, på øya Martinique i Vest
India, hadde i mere enn 200 år levd i skyggen av en vulken, og den hadde
aldri skadet dem. Rigtignok kom det røyk og litt støv opp av vulkanen
både i 1792 og i 1851, men den gjorde ingen skade overhodet, så i 1902
var alt glemt igjen. Det var ingenting som tydet på at de 30.000 innbyggerne
hadde noe å frykte.
Vulkanen, som var ca 1500 m. høy, bar navnet Mount
Pelèe. 8.mai 1902, kl. 7:52 lokal tid skjedde det som ingen trodde kunne
skje. Eller kunne det? Dette var ikke et plutselig vulkanutbrudd. Allerede
i februar måned kunne man kjenne lukten av gass fra vulkanen, selv om
denne dog hurtig ble borte igjen. 2.april kunne dampsøyler sees høyt
oppe på fjellet. 23.april falt aske ned over byen, og man kunne kjenne
små jordskjelv i løpet av dagen. Ikke det at disse
var så veldig store, men det var nok til at bilder falt ned fra veggene.
To dager senere kom store askeskyer opp av krateret,
blandet med steinbiter. Et tilsvarende utbrudd fant sted dagen etter,
og dekket en del av landskapet med et gråhvitt pulver. Myndighetene
så imidlertid ikke noen grunn til å foreta seg noe Det var tilogmed
noen av de
mest tøffe i byen som klatret opp på fjellet for å se hva det var som
foregikk der oppe. De
fant en 200 meter bred kokende innsjø i krateret, og en søyle av varmt
vann som ble pumpet
opp nedenfra. De siste dager i april fortsatte vulkanen å spy ut aske
og utbruddene ble heftigere.
Hustruen til den amerikanske konsulen skrev til sin søster i Massachusets:
'Vi kan se Mt.Pelèe
her fra, og selv om den er nesten 7 km borte, kan vi høre det rumler.
Byen er dekket av aske. Lukten av svovel er så sterk at hestene i gatene
stopper og nyser. Mange av innbyggerne har
våte kluter foran ansiktet for å beskytte seg mot den sterke svovellukten.
Min mann forsikrer
meg om at det ikke er noen umiddelbar fare.'
Avisen på St.Pierre ofret kun en liten notis på vulkanen.
Et valg var fastsatt til 11. mai og det
synes som om den konservative redaktøren ville forsikre seg om at de
konservative velgerne
ville bli i byen til de fikk avgitt sine stemmer. Uansett hva årsaken
var, ble det den 2 mai
trykket en artikkel i forbindelse med en picnic som skulle avholdes
på fjellsiden: Vi minner våre lesere om utflukten til Turn- og Skyteklubben
førstkommende søndag, 4.mai. Hvis været er
fint, vil deltakerne få oppleve en dag de sent vil glemme.'
2.mai var tykkelsen på askelaget i de byområder som
var nærmest vulkanen flere cm tykt.
Enkelte landeveier var blokert av aske, og fuglene var i ferd med å
dø. Kort før midnatt den
dagen kom det en serie eksplosive utbrydd som vekket hele befolkningen
i byen. Idet de løp
ut på gatene, kunne de se en stor svar sky over vulkenen, mørkere enn
natten, fylt av lysende
sikk-sakk lyn Neste dag synes det som avisen tok mer notis av hva som
skjedde. Avisen klaget over at askeregnet aldri syntes å ville ta slutt.
'Halv ti er solen nesten borte, og lyden av trafikken blir borte i den
fine asken. Aske blåser fra takene og inn i husene der hvor vinduene
står åpne'.
I samme utgave ble det annonsert at 'utflukten i morgen er kansellert,
krateret er fullstendig utilgjengelig.'
Efterhvert som vulkanen fortsatte sin buldring, falt
kaskader av regn rund krateret oppe på fjellet, og flere små elver begynte
å strømme nedover fjellkantene. Store trær ble efterhvert ført med av
vann- massene, og ut i havet nedenfor fjellet, sammen med gassforgiftede
krøtter og utallige døde fugler.
Samtidig var katedralen fullsatt dag og natt av mennesker som ville
bekjenne sine synder. Det var
imidlertid få som forlot byen. Ca 2000 mennesker tok tilflukt i Fort-de-France,
hovedstaden ca
15 km. lenger unna.Samtidig flyktet en like stor menneskemengde inn
til St.Pierre fra de omkring-
liggende landområder, slik at innbyggerantallet forble rundt 30.000.
En kvinne sendte et brev til sine slektninger i Frankrike
datert 4.mai: 'Det største problemet er støvet, det er overalt, selv
om dører og vinduer holdes lukket. Vi er alle rolige. Hvis døden
venter oss vil vi ihverfall ikke være alene om å forlate denne verden.
Blir det som følge av brann eller giftige gasser? Det blir hva Gud vil.'
Selv om mange av innbyggerne nær vulkanen var rolige,
var dyrene det ikke. Ifølge avisen var dyrene rastløse, og hadde pustevansker.
På en sukkerplantasje utenfor byen, ved foten av fjellet, opplevde de
en marerittaktig invasjon av maur og 25cm store tusenbein. Skekkslagne
hester
skrek da maurene og tusenbeinene klatret opp over benene på dem, mens
arbeiderne spylte hestene alt de kunne med vann for å holde innsektene
borte. Andre arbeidere tømte ut oljefat
for å hindre innsektinvasjonen. Selv om mange mennesker ble bitt, var
det dog ingen som
mistet livet.
I et annet område ble man utsatt for en mere dødelig
invasjon: Horder med slanger dukket
plutselig opp i gatene. Enkelte var over en meter lange, og et bitt
av dem førte umiddelbart til døden. På sin vei drepte de både kyllinger,
griser, hester og hunder, og angrep menn og kvinner som ikke kom unna
raskt nok. Mange barn ble drept, og militæret ble utkalt for å knuse
invasjonen. Rifleskudd gjallet gjennom gatene i over en time, og flere
hundrede slanger ble drept. Allikevel døde mer enn 50 menne- sker og
over 200 dyr av slangebittene.
Dette var den 5.mai, tre dager før utbruddets klimaks.
Nå var den kokende sjøen i krateret blitt
så stor at den brøt igjennom muren av aske som omkranset den, og kaskader
av kokende vann flommet nedover fjellsiden mot havet, nesten 7 km borte,
og 1000 meter lenger nede. Vannet
kom med en fryktelig hastighet, og utvidet seg fort til et mudderskred
500 meter bredt og 30
meter dypt. Det tok med seg alt som kom i veien, også sukkerplantasjen
som tidligere ble nevnt. Det er ingen opptegnelser over hvor mange som
befant seg på plantasjen. Mange hadde gått
hjem efter kampen mot innsektene, men det antas at tredve var igjen.
Samtlige døde, begravd
i mudder som dekket hele området så bare plantasjens høyeste skorsteinspipe
raget opp.
Samme dag mottok guvernøren på Martinique en rapport
fra den kommite han hadde nedsatt
for å undersøkene faren for et eventuelt utbrudd fra vulkanen. Komiteen
bestod av lojale og samfunnsbevisste innbyggere i St.Pierre. En av dem
var en respektert professor i naturvitenskap ved høyskolen i St.Pierre.
De rapporterte at 'det ikke er noe ved aktiviteten til Mt.Pelèe som
indikerer en evakurering av byen. Åpningene på krateret vender alle
sammen ut mot sjøen, og rettferdiggjør konklusjonen om at sikkerheten
til St.Pierre er fullstendig garantert.' Efter å ha mottatt denne rapporten,
forberedte guvernøren og hans kone seg selv på å dra til St.Pierre,
for derved å overbevise befolkningen om at det ikke var noen grunn til
alarm.
6.mai økte utbruddene i styrke. Mt.Pelèes tordenlignende
utbrudd kunne nå høres så lange borte som på Guadeloupe, en annen øy
over 150 km lenger nord. I de omkringliggende skoger ble bladene på
trærne brune og falt av, og på sukker- og kokosnøttplantasjene bøyde
trær og busker seg på grunn av det tykke askelaget. Ved 5-tiden om ettermiddagen
ble plutselig telegraflinjen til øyene syd for Martinique brutt. Undersjøiske
bevegelser hadde kuttet kablene. Det var nå bare
èn kaben igjen som forbandt Martinique med omverdenen.
7.mai ble St.Pierre vekket av Mt.Pelèe klokken
4 om morgenen. Da dagslyset kom, så det ut
til at hele Karibien var innhyllet i askeskyer, og havoverflaten dekket
av døde trær, dyr og fugler. Omkring et dusin skip, som lå for anker
uten på havnen i påvente av å ta ombord sukker og rom, så ut til å ligge
på tørt land. Kapteinene på skipene, med ett unntak - så ikke ut til
å være særlig opptatt av vulkanututbruddet. Unntaket var kapteinen på
en italiensk bark, hvis hjemstavn var Napoli. Kapteinen visste lite
om vulkaner, og ikke stort om Vesuv heller. Om morgenen sa han at han
ville forlate St.Pierre. Han brydde seg ikke om at han bare hadde lastet
halvparten av den lasten han skulle hente. Havnemyndighetene forbød
ham å gå, og truet med arrest, men han ignorerte dem idet han sa: Jeg
vet ingenting om Mt.Pelèe, men hvis Vesuv hadde sett ut slik som vulkanen
deres ser ut denne morgenen, hadde jeg kommet meg ut av Napoli også.
Skipet hans
var langt unna da Mt.Pelèe eksploderte dagen etter.
Om ettermiddagen den 7.mai fikk man høre nyheten om
at vulkanen Soufrière på St.Vincent,
140 km lenger syd, hadde hatt et voldsomt utbrudd. Selv om de ikke kjente
til antallet på døde der, over 2000 ble drept, så førte det til en oppløftet
stemning i St.Pierre. Man antok at det var
en undervannsforbindelse mellom Soufrière og Mt.Pelèe, og at utbruddet
på St.Vincent på en
eller annen måte hadde lettet presset under deres egen vulken, Mt.Pelèe.
Den siste utgaven av lokalavisen, datert 7 mai, hadde nå avsatt ganske
mye spalteplass til vulkanutbruddet, selv om
den største overskriften på forsiden fremdeles gjaldt valget
den 11. mai.
Nå var det imidlertid flere som så hva som var i ferd
med å skje. Den amerikanske konsulen
skrev et ekstraordinært brev om situasjonen. Istedet for å sende
det gjennom de vanlige diplomatiske kanalene, adresserte han det tdirekte
til presidenten i USA, Theodore Roosevelt.
Det som bekymret konsulen mest var uttalelsene i lokalavisen, og forsikringene
fra de lokale politikerne - at man ikke hadde noe å frykte fra vulkanen.
Han ga uttrykk for at dette var det verste slag av politisk manipulering,
beregnet på å berolige befolkningen slik at de ble for å ta
del i valget den 11 for enhver pris. Det å ikke ta del i valget ville
være utenkelig, skrev han. Situasjonen er et mareritt, hvor ingen synes
å være istand til, eller villig til å sesannheten i øynene
Omkring 7.50 om morgenen den 8.mai eksploderte Mt.Pelèe.
En superopphetet sky av gass beveget seg fra krateret og nedover fjellsiden
med en fart av over 150 km/t, og traff byen i
løpet av to minutter med full styrke. De tykke veggene i selv de største
bygningene ble blåst ned. Den satte umiddelbart hele byen i brann, og
på kaiene og i varehusene eksploderte tusenvis av tønner med rom, som
igjen rant ut i gatene og satte fyr på alt som kom i veien. Av de 30.000
mennesker som befant seg i byen den morgenen, var det bare to menn som
overlevde.
Det var også andre overlevende. Ikke i St.Pièrre, men
på skipene på havnen. Antall skip hadde økt i antall, og det lå nå 18
skip for anker. Da den opphetede gasskyen traff skipene, satte
den 16 av dem i brann. Menn, kvinner og barn døde momentant, og kun
et fåtall på skipene overlevde.
En av følgene dette vulkanutbruddet fikk, var større
oppmerksomhet fra vitenskapen. Man
begynte nå å interessere seg i større grad for vulkaner, og vulkanologene
begynte å dukke opp. Senere har man kommet adskillig lengere i å forutse
hva som kommer til å skje. Det man
imidlertid ikke har klart, er å få mennesker til å forstå hvornår det
er på tide å evakuere.
Mange ganger har man måttet bruke både politi og militær for å tvangsevakuere
gjenstridige innbyggere.
En annen følge av vulkanutbruddet på Martinique, var
at Panama-kanalen ble bygd gjennom Panama, og ikke gjennom Nicaragua,
som flertallet ville. Man ble plutselig oppmerksom på at i Nicaragua
lå det hele 12 vulkaner i nærheten av den planlagte kanalen....
Følg også denne link(på engelsk) om mennesker anno 1998:
Fra
Montserrat, samme om igjen i 1998!
og hvor vanskelig det er å flytte på folk:
Hvorfor bor mennesker PÅ vulkaner?
|