Matanag har omvekslende blitt erklært for en permanent farlig sone, eller et høy-risiko
område. Men dem som bor der, kaller det sitt hjem. 'Jeg elsker dette stedet' sa den 79 år
gamle Petra Carizo, mens hun pakket sine eiendeler for å slå følge med de andre, som
ble evakuert under utbruddet på Mayon-vulkanen den 24.februar, 2000. Hun forlater stedet
med et tungt hjerte, og et ønske om å komme tilbake så snart den pågående vulkanske
aktiviteten opphører.

Carizo er en av de få tusen beboere på et område rundt Mayon-vulkanen, som her klassifisert
idag som en permanent farlig sone. Hennes elskede Matanag, omkring 6 kilometer fra Mayons krater, og 11 km til veien fra Legaspi, ligger mellom to enorme kanaler, hvorigjennom mye av det vulkanske materialet fra Mayon flyter når den har utbrudd.

Matanags landskap har stort sett blitt til ved vulkansk aktivitet. Utsikten kan få en til å miste
pusten, og luften kjennes ren. Men det som Cariozo - 'Mama Pitang' blant venner - liker best
ved Matang, det er menneskene som bor der. Carizo viser ikke tegn på beklagelse når hun
må evakuere, hver gang vulkanen våkner til live. Når alt kommer til alt, så har hun levd hele
sitt liv midt iblandt lavarester og store basaltsteiner, som en gang tok hennes hjem med seg.
'Hvis jeg hadde penger, ville jeg ha bygget et hus akkurat her', sa hun.

Merket av PHIVOLCS (Philippine Institute of Volcanology and Seismololy), som et høyrisikoområde, har Matanag vært truet i lange tider. Myndighetene har prøvd å få folk til å
forlate dette farlige området, men de har bare hatt midlertidig hell med seg. De fleste av
innbyggerne vender tilbake efter et utbrudd.

Under utbruddet i februar 1993, døde 77 mennesker, og verdier i form av avlinger og husdyr
for rundt 72.000.000 Pesos ble ødelangt. Men disse tall får neppe innbyggerne der til å heve øyenbrynene. For dem har det å være utsatt for daglig fare, blitt en del av livet. 'Vi bygger ikke
store hus her', sa en av Carisos naboer. De fleste hus i Matanag og landsbyene rundt, er laget
av materialer de finner rundt omkring i nabolaget. 'På den måten blir det ikke så sårt for lommeboken om husene blir begravd'.

Typisk hus på Philippinene. Bygd av det man finner rundt omkring.

Balangitan, 36 år, vokste opp i nabolandsbyen Buyuan, og husker hvordan hennes mor pleide
å gripe henne om hoften og dytte henne nedover skråningen i sikkerhet. 'Vi efterlot oss alt -
klær, mat, møbler' sa hun. 'De ville så komme og hente oss først'. Dette tidlige møte med
fare, gjorde at de utviklet en holdning som forberedte dem på en måte man ikke kunne lære
på noe katastrofehjelps-kurs. 'Her har alle som oppgave å være på vakt, samt å være hjelpearbeidere når faren er overhengende. Vi har lært å stole på det Mor Natur forteller oss', fortsetter Balangitan. 'Når vulkanen rumler uavbrutt, når våre brønner plutselig blir tomme, og slangene kommer til syne i stor emengder, da vet vi at vi står like overfor et nytt ødeleggende utbrudd'. 'Det vi har her, er en ren og enkel tro, og tillit til våre venner og naboer'..

Benjamin Esquivel, 62år, har en klokketro på at to kors, som er satt opp på kanten av sluket
der lavaen renner, vil - og har - beskyttet Bonga, landsbyen han bor i. Han har selv overlevd 9 utbrudd siden han ble født i 1937. Men hans to brødre og en niese ble tatt av lavaen under
utbruddet i 1993, og døde av tredjegradsforbrenning. Uansett, så vil ha bli her, selv om han ble tilbudt opphold et annet sted. 'Vi vil alltid komme tilbake hit', sa han.

Lavaen ødelag fullstendig alle hus i Bonga under 1960 utbruddet. Ikke et hus ble spart. Myndighetene har flere ganger tulbudt å flytte familiene der, men de har avslått tilbudene
i tur og orden. 'Det er på knaggene her, vi har hengt våre liv', sa Benjamin, 'og jeg er redd
for å dra min vei.'

Normalt tenker de ikke på den tykke vulkanske massen som ligger like ovenfor landsbyen.
Folk går på arbeidet hver dag med en følelse av sikkerhet. Når beredskapen settes opp til 2
(de har på Mayon en skala fra 1 til 5 - 5 er det høyeste, og da dette ble skrevet var 5 gjeldende.)
så fortsetter de som på enhver annen dag. Mennene går på åkeren, kvinnene jobber hjemme,
vever abaca-fibre til 'sinamay-kleder', og ungene går på skolen.

Aubergineplanter i en åker. Her har bonden bygd et lite
hus for vakten, som hele døgnet må kjempe mot
fugler og dyr som er sultne på auberginer.

Men så ved beredskap 3, begynner en viss frykt å fylle luften i Matanag. Men fremdeles er
det som om alt gror som det skal, og ingen er sultne. Det sosiale samhold her er vissheten om
at de har vært gjennom det verste i livet sammen, og at de har overlevd. Benjamins største
frykt er vannmangelen i Matanag, eller at det ikke finnes en vei til markedet lenger nede. For
Carizo er det hennes slitte knær. 'Mitt eneste problem' sa hun, 'er hvordan jeg skal løpe.
Jeg kan ikke lenger løpe. Men mine naboer vil hjelpe meg. Og efter et nytt utbrudd, kommer
jeg tilbake igjen'. 'Dette stedet er som diamanter for oss', sa en annen.'Det er derfor vi ikke har
råd til å forlate det, selv om det er farlig'.

Pr. 24 februar 2000, var 3.944 mennesker bragt i sikkerhet i evakueringsleire. Mange nøler
med å forlate området. Som en sa: 'Vår buskap er her. Vi venter til askenedfallet kommer,
før vi endelig drar, for da får barna våre vanskelig for å puste'.

Se også vår artikkel: Hvorfor bor folk på vulkaner?

Ovenstående er hentet fra en artikkel i avisen Philippine Daily Inquirer, skrevet av Gerry B. Baldo og Rey Nasol, PDI Southern Luzon Bureau.