Vulkanen Ruapehu, New Zealand

Ruapehu er en statovulkan på North Island i New Zealand. Den har hatt 50 utbrudd
siden 1861. På toppen av vulkanen er det en acidic kraterinnsjø. De fleste utbrudd er
phreatiske, noe som innebærer dampeksplosjoner forårsaket av kontakt mellom vann og lava.
Det siste store utbrudd var i 1975.

17.mars 2004

The unusually wet summer means the crater lake is filling at the rate of 5300cu m a day.
Den utrolig varme sommeren betyr at krateret nå fylles med 5.300m³ om dagen.
Siste bilde er tatt denne uken.
Pictures/bilder © Barry Durrant

english review
Dramatic images of Mt Ruapehu's crater lake reveal that time may be running out
before a mudslide breaks from the volcano's summit. Since March 1999,
when the first of these pictures was taken, the crater lake has risen 52m and is filling
at a rate of 5300cu m a day.

The lake is now 96 per cent full and a lahar - a volcanic mudslide - could occur as early
as November. When it does, water, mud and debris will burst through a 7m-high wall
of ash which surrounds the crater rim, and run down the mountain's southern side through
the Whangaehu Valley. The present lake level is 1.9m below the base of the ash wall.

Yesterday, Dr Keys brought forward by two months his prediction of the next possible
lahar because the extremely wet summer meant the lake had filled faster than usual.
But winter would slow the rate.

Although it was impossible to predict the size or exact timing of the lahar, Dr Keys said
it was likely to be "a relatively large event" and would probably occur once the water
level crept 5m or so up the dam.
Based on an article in The New Zealand Herald

Dramatiske bilder fra Mt Ruapehu's kraterinnsjø viser at tiden holder på å løpe ut,
før en mudderflom bryter igjennom fra vulkanens topp. Siden mars 1999,
da det første av disse bilder ble tatt, har kratersjøen steget 52 m og fylles nå opp
med en hastighet av 5300 m³ om dagen.

Sjøen er nå 96 % full, og en vulkansk mudderflom kan finne sted å tidlig som i november i år.
Når den kommer, vil vann, mudder, aske og vulkansk masse, brase gjennom en 7 m høy
vegg av aske som omkranser krateret, og fare nedover fjellsidene i syd gjennom
Whangaehu-dalen. Det nåværende nivået i sjøen er kun 1,9 meter under denne askeveggen.

I går endret man datoen for et mulig gjennombrudd med 2 måneder, på grunn av en ytterst
våt sommer som har fyllt opp sjøen fortere enn forventet. Men når vinteren (på den
sydlige halvkule) nå kommer, vil det forhåpentligvis gå langsommere. (Tror man....)

Selv om det selvfølgelig er umulig å forutsi riktig dato eller størrelse på en slik laharflom, vil det mest sansynlig bli 'en relativt stor begivenhet', og vil sansynligvis finne sted når vannet har steget ytterligere omkring 5 meter.
Basert på en artikkel i The New Zealand Herald

Mt. Ruapehu is unique in that it has a highly acidic crater lake on its plateau.
The lake is about 400m x 600m, reaching temperatures up to 60C--that's 140F!
There's no fishing in this lake!
(Old photo)

Mandag, 15.mars, 2004

english review
A picture of tonnes of mud, ash and water sweeping down the slopes of the volcano
Ruapehu, is what is sparking a political row as allegations fly that the government was
coddling minority interests.

Remembering the lahar that swept down from Mount Ruapehu crater lake back in 1953,
taking out a main line railway bridge just before an overnight express passed by -
the train plunged into the torrent, killing 151 people - its time to do something again,
as signs of new activity is alarming some people.

Ruapehu now has a bigger lahar building up in the fragile crater lake, and critics claim the
government is not going to act for fear of offending the indigenous Maori people who
believe the mountain is sacred.

In 1995 and 1996 Ruapehu, 2,797 metres (9,230 feet) above sea level, erupted in
spectacular fashion, sending a plume of ash over parts of the North Island, wrecked
the ski season but otherwise did no other damage.

When it finished the crater lake began refilling, supported only by mud and volcanic ash
walls which the Department of Conservation estimates will give way sometime in the
next three years.
The department says when the ash sweeps down the Whangaehu Valley on the south side
of the mountain the lahar will be up to 30 percent greater than in 1953.

Rail and road bridges have been strengthened and warning sensors set up on the dam and
down Whangaehu.Conservation Minister Carter said there was a greater chance of people
being hurt whiletrying to carry out intervention work than there was in allowing the lahar to
occur naturally.

Federated Mountain Clubs president John Wilson welcomed the government's position.
"New Zealand has set aside the volcanoes of Tongariro National Park as a special place
where natural processes are left to take their course," he said. He also said people should
plan to minimise risks from volcanic activity and other natural events and "should not linger
in the Whangaehu Valley, but cross it as quickly as possible to higher ground."

So now all we can do, is to wait and see what happens, and whether people are
going to stay away or not.

from an article by http://www.news24.com

En forestilling av tonnevis med mudder, aske og vann flommende nedover skråningene på
Ruapehu-vulkanen, er hva som har satt i gang en politisk diskusjon hvor regjeringen blir
beskyldt for å degge for minoritetenes interesser.

I det man husker laharene som strømmet nedover fra Ruapehu kratersjøen i 1953 - hvor en
jernbanebro ble tatt like før nattekspressen passerte - og deretter tok med seg toget og
drepte 151 mennesker - så er det på tide at man gjør noe igjen, ettersom tegn på fornyet
aktivitet har alarmert en del mennesker.

Ruapehu bygger nå opp enda større masser inne i krateret, og kritikere mener at regjeringen
unnlater å gjøre noe i frykt for å såre Maori-folket som tror at fjellet er hellig.
I 1995 og 1996 hadde Ruapehu to store utbrudd som sendte en askesky over store deler av
Nord-øya, ødela skisesongen men gjorde ellers ingen annen skade.

Da disse utbruddene endte, begynte kraterinnsjøen å fylle seg opp igjen, og ettersom veggene
på krateret består utelukkende av mudder og vulkansk aske, frykter departementet av
veggene vil gi etter en eller annen gang i løpet av de neste tre år. Det sies at når asken
neste gang flommer nedover Whangaehu-dalen på sydsiden, vil laharen være opp til
30 prosent større enn i 1953.

Jernbane- og veibroer har blitt styrket og detektorer er satt opp i kratersjøen og nedover i
Whangaehu-dalen. En av regjeringsmedlemmene sier at det er større sjangse for at folk skal
bli skadet når det skal prøve å sette opp barrierer på vulkanskråningene, enn om de lar
laharene opptre naturlig.

Den føderale fjellklubbens president John Wilson ønsket regjeringens syn velkomment.
"New Zealand har bestemt at vulkanene i Tongariro National Park skal ha lov til å stå i fred,
og de naturligere prosessene kunne gå sin gang. Han sier også at folk skulle sørge for å minske
risikoen fra vulkansk aktivitet og andre naturlige hendelser og ' ikke somle i Whangaehu-dalen,
men krysse den så fort som mulig og komme seg opp i høyden igjen.

Så alt vi kan gjøre er å se hva som kommer til å skje,
og hvorvidt folk så holder seg borte eller ei.
(Basert på en artikkel fra http://www.news24.com)

3.mars 2002
Det er nå seks år siden Ruapehu blåste toppen av, og frykten for et nytt utbrudd er aldri langt
unna de mennesker som bor i nærheten. Departementet for bevaring (Department of
Conservation) har bestemt seg for å hindre at det i det minste oppstår leirflommer.

Det er først og fremst kraftige regnskyll som kan provosere vulkanen. Kraterinnsjøen
er nå to tredjedels full, og vil nå sin maksimum-kapasitet i løpet av de neste tre år.
Da vil den kunne få kanten til å rase ut, og en kraftig flom vil velte nedover østsiden.

Luftfoto av området ved Tangiwai etter en mudderflom den 24.desember 1953 lahar. Jernbanelinjen mellom Ohakuneog Waiouru går tvers over bildet fra venstre mot høyre. Lokomotivet ligger på den venstre bredden, med jernbanevogner spredt nedover begge sider.
Den ødelagte jernbanebroen ligger i forgrunnen.

For å minimalisere faren har man installert tre sensorer som aktiviseres ved sterke
bevegelser i fjellet. Ved hjelp av disse kan man kjøpe tid, men man kan naturligvis ikke
hindre flommen i å komme. DOC har imidlertid bygd en barriere i håp om at man kan
lede et slikt skred bort fra der det kan gjøre mest skade. Går hele veggen på kratersjøen
står man overfor en enorm miljømessig katastrofe, men DOC har tro på at deres
anstrengelser vil gjøre dem istand til å kontrollere Ruapehu neste gang den våkner til live.
(Noen som har lyst til å flytte dit?)

17.september 1999
En gruppe vitenskapsmenn besøkte vulkanen idag, og rapporterer at sjøen i krateret
har en skittengrå farge. Temperaturen lå rundt 58 grader Celcius. Svovel var tilstede
i overflatevannet. Det er for tiden ingenting som tyder på utbruddaktig aktivitet.

Efter de store utbruddene i 1995-96 har vulkanske skjelv ved Ruapehu vært stabilt på et høyere nivå enn før 1995. I løpet av 1997-1999 har det vært perioder med økende
aktivitet, med mindre hydrotermiske utbrudd i kratersjøen. Mellom 6 og 21 august var det igjen økning i vulkanske skjelv, men ingen utbrudd. Efter 13 september har rystelsene økt igjen. Det tyder på at økt hydrotermiske utbrudd vil øke fremover .Det er for tiden
ingen grunn til å øke alarmen, som står på 1.nivå.

Man har imidlertid forutsagt at det er omkring 60% mulighet for et større utbrudd
fra Ruapehu på New Zealand nå i 1999.

13.oktober 1997
Mindre dampeksplosjoner har funnet sted i de seneste dagene. Den største eksplosjonen
fant sted i går og mudder og stein ble kastet 150 m opp fra kraterinnsjøen. På grunn av varmen fra de små damputbrudd, tørker innsjøen mere og mere opp, og flere fumaroler er kommet til syne. Man forventer økende aktivitet for fremtiden.

8.juli 1996
Glødende steiner større enn biler, ble mandag spydd ut fra Mount Ruapehu i den største eksplosjonen på mange uker, og vulkanske askeskyer stengte landets største flyplass for andre
natt på rad. Over 20 oversjøiske fly ventet på avgang. Mindre steiner ble kastet over 1000 meter opp i luften. Kanskje ikke så rart at flyene måtte vente? En røyksky sto efter
hvert over 5.000 meter over vulkanen, og ble ført over 150 km avsted.

17.juni 1996
Damp og aske sto flere tusen meter opp i luften fra Ruapehu idag. Utbruddet, som er det største siden oktober 1995, stengte veier, skiløyper og slalombakker og luftfarten i området ble stengt inntil videre. Flyplasser i området ble lukket, og man var redd for at vannforsyningene noen steder var berørt. Alarmen ble satt til 3.nivå (av 5 som er høyest),
men altså ikke så høyt som året før, da den sto på 4.

24.desember 1953
Den største jernbanekatastrofe i New Zealands historie fant sted den 24.desember 1953 da natt-ekspressen fra Wellington-Auckland kjørte i Whangaehu-elven like vest for Tangiwai, 8 km vest for Waiouru. Av de 285 mennesker som var ombord, ble 151 drept.

Iskappen som dekket toppen av Ruapehu før utbruddet som sendte
kaskader av vann og mudder nedover fjellsidene.

Ulykken skyldtes tusener av tonn med vann fra kratersjøen på Ruapehu, som veltet nedover i elveleiet til Whangaehu-elven. Denne plutselige flommer, fyllt av leire og annet materiale vannet hadde plukket opp underveis, smadret pillarene til Tangiway jernbanebroen og dro med seg tre fjerdedeler av jernbanesporet

Minutter senere kunne øyenvitner se lyset til lokomotivet Ka 949. En mann løp desperat imot
toget for å advare det. Senere undersøkelser viste at bremsene var blitt slått på, men ikke i tide.

Nøyaktig kl. 22.21 falt lokomotivet og alle 5 annenklassesvognene i elven. Den første av førsteklasse-vognene ble hengende på broen og 2 tilløpende menn fikk berget alle 22 ombord
med ett unntak, ved å løfte dem ut av vinduene, før også denne vognen falt i elven.

Lokomotivet, flere vogner og rester av broen dagen etter.

Hjelpearbeidet fortsatte deretter hele natten, og ble intensivert etterhvert som nye
hjelpemannskaper kom til. Kl. 3 om morgen dro statsministeren av gårde for å være
tilstede på katastrofeområdet.

Kun 45 minutter etter ulykken hadde elven sunket betraktelig, og ved daggry fikk man full
oversikt over det mudder-dekkede området. Topografien var noen steder fullstendig endret,
og splintrede jernbanevogner lå spredt utover landskapet.

131 omkomne ble funnet, hvorav 20 aldri ble identifisert.