Aktiviteten mellom årene 79 og 1631.

Det mest berømte og ødeleggende utbrudd fra vulkanen Vesuv fant sted i år 79. Greske og romerske lærde. (Strabo, Diodorus Siculus, Vitruvius, Vergil) kjente allerede til fjellets vulkanske natur før utbruddet. Det ødela flere byer rundt Vesuv. En detaljert beskrivelse ble laget av Plinius den yngre som observerte utbruddet fra Cape Misenum som lå omkring 20 km fra vulkanen. Under utbruddet dro onkelen til Plinius den yngre (Pliniusden eldre), admiral i den romerske flåten med base i Misenum, ut for å redde folksom var i fare under utbruddet, og mistet livet under denne redningsaksjonen.

Man har ikke noen opplysninger om Vesuvs tilstand umiddelbart etter utbruddet i år 79. 
De første opptegnelser om fortsatt aktivitet har vi fra Galenus (ca.år 172 ) som bekrefter at
"det som finnes inne i den (Vesuvius) brenner fremdeles". Dio Cassius i år 203 rapporterer om et voldsomt utbrudd hørt i Capua, omkring 40 km fra vulkanen. To store utbrudd fant sted i årene 472 og 512. Marcellinus Comes rapporterte at , den 6. november, år 472, "Vesuvius (...) slapp ut sitt brennende innhold, det førte til natt om dagen, og dekket hele Europa med et lag av fint aske. ".

Informasjonen om utbruddet i år 512 er mer detaljert. Cassiodorus, en offiser hos kong Teodoricus, skrev et brev og ba om unntak for skatter til de mennesker som var berørt av utbruddet, og sier bl.a. i dette brevet: "brennende aske svever i luften, og danner askeskyer, det regner aske også i provinsene inne i landet (...). Det er mulig å se elver av aske, som flyter lik veske, og det har med seg glohet sand og (....) og marken vokser i høyden (markene dekkes av sand)helt til toppen av trærne (.....) og alt blir tilintetgjort av den pluselige heten". Flere andre utbrudd er beskrevet i 685 (Paulus Diaconus), 787 og 968.

I 968, skriver Leo Marsicanusi en krønike om Cassino Monastery at " Vesuvius ekspoderte med flammer og spydde ut store mengder glødende og svovelholdige ting som dannet et elv som hurtig rant ned mot havet." .

Adskillige skribenter forteller om andre utbrudd i 991, 993 og 999 (se Alfano, 1924) men de fleste blir sett på som mistenkelige på grunn av den rådende oppfatning at verden skulle ende i år 1000. Leo Marsicanus refererer til et annet utbrudd en 27. january, 1037, og som varte i 6 dager. Krøniken til Cassino klosteret forteller om eksplosive utbrudd mellom 1068 og 1078.

Det siste utbrudd før en lengere og roligere periode intraff den 1. juni, 1139.Adskillige kilder referer her til et meget kraftig og eksplosivt utbrudd.(Falcone Beneventano, krøniken til Cava dei Tirreni-klosteret, John of Salisbury).Det varte i 8 dager og aske dekket Salerno, Benevento, Capua og Napoli. Ingen flere troverdige rapporter finnes før år 1500, da Ambrogio di Nola beretter om et mindre utbrudd. Fra 1500 og frem til 1631, var det ingen utbrudd på Vesuv. Opptegnelsene fra denne perioden er tallrike, og ingen nevner noe om vulkansk ektivitet.

Aktiviteten mellom 1631 og 1944

Det store utbruddet i 1631 er det største eksplosive utbrudd Vesuv har hatt siden dem i 472 og 512. Det kom etter 131år med passiv virksomhet. Store trær dekket Gran Cono,som er kuppelen i Somma kalderaen, og lokalbefolkningen kunne ikke huske at dette var en vulkan. Fjellet ble kalt "La Montagna di Somma" (Sommas fjell, etter en liten by på nordsiden).

Flere måneder før begynnelsen av utbruddet, merket folk i nærheten mindre jordskjelv. (Braccini, 1632). De var ikke særlig skremt, ettersom jordskjelv fra den nærliggende Apenninene-kjeden ofte kunne merkes i området (det større skjelv hadde forekommet bare tre år før, i Apulia, i 1628). Den seismiske aktiviteten økte imidlertid noen få dager før utbruddet. Ikke desto mindre, så overrasket oppvåkningen av Vesus inbyggerne rundt vulkanen. Et kraftig eksplosivt utbrudd begynte natten mellom den 15. og 16. december, 1631
og dette varte i 2 dager.

Mellom det store utbruddet i 1631 og 1944 var Vesuv stort sett aktiv hele tiden uten pauser lengere enn maksimum 7 år av gangen. Større utbrudd fant sted i årene 1794, 1822, 1834, 1850 og 1872. Efter 1872 langsomme lavautbrudd, som varte i flere år og dannet små lavakupler. En av disse, kalt Colle Umberto,ble dannet mellom 1895 og 1899 i et område mellom toppen og Observatoriet. I 1872, etter et utbrudd, var største målte høyde på toppen 1335 moh.

. I mai 1905, kom et nytt utbrudd, først med langsomme lavastrømmer, og så, etter januar 1906, med periodisk strombolsk aktivitet. Den 7.april, 1906 nådde utbruddet sitt klimaks med lavafontener og jordskjelv. Skyen av gass og aske nådde opp i hele 13.000 moh. Utbruddet avtok så ved slutten av april måned. Under dette utbruddet ble det dannet et stort krater på toppen av vulkanen, med en diameter på omkring 500 m og en dybde på 250m. Toppen av kraterkanten var nå sunket til 1.145 moh.

I de neste årene fyltes det 80 millioner kubikkmeter store krateret langsomt opp med lava, og
den 28.november 1926 var den laveste kanten på ca 1.070 moh nådd. Deretter fløt lava nedover skråningene utenfor krateret. I juni 1929 nådde en lavastrøm på utsiden av Somma-kalderan landsbyen Terzigno på vulkanens østside. Den neste årene var preget av stadige lavafontener og seismiske skjelv. Fram til 1944 fyllte lavaen opp resten av krateret opp til rundt 1.150 moh, og kun en liten del av det opprinnelige krateret var nå synlig. Kuppelen som nå befant seg midt i krateret hadde nådd en høyde på 1.260 moh. 23.februar 1944 endte så denne oppfyllingen og veksten. Så kom det store utbruddet i 1944.

	Linker:
	The above in english from vesuvioinrete.it