Strender og bademuligheter
Vi
visste før vi dro hjemmefra at La Gomera ikke var noen badeøy.
Ikke det at man ikke kan bade der,
men noen 400 m lang sandstrand helt for oss selv, slik vi fant dem
på
Fuerte Ventura
og Lanzarote
lå det ikke her...
Hele
den tilgjengelige kystlinjen i Valle Gran Rey er på små
4 kilometer.
Men selvfølgelig måtte vi også her på jakt
etter "en ensom strand" helt for oss selv.
I
havnen, Vueltas, ligger vel kanskje den mest populære for
familier med barn, og andre
som liker en strand med sand og en masse liv. Her dekket moloen
for de store atlanterhavsdønningene,
men det var åpent nok til at vannet var fint. Det var sandstrand,
og ikke brådypt, så ungene frydet seg, og de mere svømmedyktige
hadde mere
enn nok plass å boltre seg på. Snorkle kunne man også
når havet ikke var altfor
opprørt - da ble sand rotet opp - og store fisk kunne iakttas.
En
utenlandsk fastboende (tysk?) gikk rundt og solgte interessante
smakebiter, som varme innbakte
grønnsaker (-behøver IKKE ekstra rkydder!) og noen
nystekte boller.
Et
skilt forkynte at det enda lenger sydover, rundt og under en fryktinngytende
høy
fjellvegg - som regel virker de ikke så høye som de
virkelig er, for man får hurtig vondt i nakken av å
se opp
hele tiden - så etter hvert ser man jo ikke toppene lenger.
Utenfor
lå det to-tre rullesteinsstrender av forskjellig størrelse
og tilgjengelighet, men
det virket for oss som meditasjonssenteret på veien dit, og
dets tilhengere og andre
likesinnede satte sitt preg på området - og at dønningene
i tillegg var for store til at VI
likte oss der da. Så var det nordover kysten som sto igjen.
Lagunen ved solnedgang
Nord
for havnen kommer man først til Puntilla, hvor bl.a. Hotel
Valle Gran Rey ligger.
Der finnes en liten lagune som ved høyvann nok kan brukes.
Om dagen da vi var der
(høyvann varierer fra uke til uke) var det bare en liten
pytt der, men sol og sand gjorde
dettil et utmerket sted hvis man kommer hit med småpjokker
og tuller.
1-1/2
uke senere: Dagen opprant med et fantastisk skue av høye
dønninger som brast
mot klippene. Vi antok at det var høyvann, så vi begynte
dagen med en snartur ned til denne lagunen.
Nå var den fyllt med vann, enda det allerede var en stund
til flo sjø.
Vi
klatret ut på den ene siden for bedre å kunne beskue
dønningene, som lyste smaragdgrønt og hvitt i solen.
Flere dønninger, den ene flottere enn den andre slo innover.
Så kom det en som var ekstra stor. "Se på den dér!",
sa vi til hverandre, "den kommer nesten helt opp hit...."
Det gjorde den, og ikke bare nesten. Så vi gikk hjem og skiftet
på oss tørre klær....
Ved
høyvann og rolig sjø er det en fin sandstrand for
barn. Da vi enda noen dager senere
gikk forbi på ettermiddagen, under høyvann, var stranden
full, og lagunen full av barn og voksne i alle aldre.
Midt ute sto de voksne i vann til livet, så dypere var det
ikke. Revet
utenfor tok av for dønningene, som idag var til å leve
med, ihvertfall her.
Videre
oppover kysten kom vi til rullestein og store dønninger,
inntil vi kommer til
den store La Playa-stranden. Som bildet over viser - en flott sandstrand
- ihvertfall
ved lavvann. Ved høyvann var vannstanden et par meter høyere,
og gikk opp i
rullesteinene ovenfor. Men ifølge lokalkjente er dette vanlig
om vinteren. Da kommer
havet og tar all sanden, og så til sommeren legger det sandet
pent tilbake igjen.
I
den borterste enden, før bebyggelsen, var det imidlertid
god plass, og stranden godt
besøkt, kanskje fordi den ligger litt i lé for dønningene.
Der er det forøvrig også
et yndet samlingssted ved solnedgang, ofte akkompagnert av lokale
trommeslagere
og andre musikere.
Som
sagt tidligere - La Gomera er ikke en badeøy slik turistbroshjyrene
beskriver Lanzarote, Fuerteventura,
Tenerife og Gran Canaria, men hva så?
Både
her og på den godt besøkte stranden ved havnen (se
ovenfor) manglet fullstendig
begrepet "strandstoler", slik man finner i kilometervis
på de store turiststedene på de andre kanariøyene.
Men
i vår utrettelige jakt på en ensom strand, gikk vi videre.
Neste stopp var "Playa des
Ingles", som ligger bak bebyggelsen på bildet ovenfor.
Det var den siste sandstranden.
Et område som kunne minne litt om klittene på Jyllands
og Syd-sveriges vestkyst, bortsett
fra at sanden her var svart og ikke hvit.
Her
kom dønningene inn mot stranden i full høyde - 1-2-3-4
meter høye ettersom, og
mange sto på rekke og rad ute i vannet for å møte
dem. Noen stupte resolutt igjennom,
andre lot seg fange. Etterpå sto de ikke på rekke lengere,
og om de var like mange vet
vi heller ikke.... Forresten må de ha fått en dårlig
oppdragelse hjemmefra mange av dem,
for de var noen ordentlige rotemikler. Flere av dem hadde faktisk
rotet bort alle klærne sine,
til og med badebuksene.
Morsomt
var det også å følge kysten tilbake igjen fra
Playa des Ingles til stranden ved
La Playa istedetfor å gå på veien. Her var det
også bare å klatre, men det var
vi ihvertfall ikke alene om. Haugevis av små og store krabber,
de største en god middag,
klatret høyt og lavt på de store steinene, eller de
lå og solte seg, eller klamret seg fast når bølgene
brøt
mot steinene.
Tror
ikke de var vant til folk her, for når vi nærmet oss
så krabbet de ikke sin vei,
nei
de stupte eller kastet seg utfor steinene og forsvant i sprekkene
nedenfor..
Bølgene
her var et fantastisk skue. Høye smaragdgrønne dønninger
hvelvet seg opp, og ble
så kronet med det reneste og hviteste skum du kan tenke deg,
før de smalt i klippene.
Det
var fotomotiv man bare kunne drømme om. Det vil si, vi så
et par som prøvde å forevige dønningene.
De ene av dem gikk litt for langt ut, men slapp fra det - dog uten
et eneste
tørt plagg... og nok med litt mere respekt for Atlanterhavet
enn det han måtte ha hatt fra før.
Så
vi fortsatte jakten på 'vår ensomme strand'. Nordover
- forbi Playa des Ingles igjen.
Og
nå var det bare en ukjent kyststripe igjen. Playa des Ingles
ble avløst av store rullestein
og nedfalne blokker fra den enorme fjellveggen som fra 850 m høyde
på Merica, faller rett
ned mot havet, bare 10-15 m fra vannet, noen steder mindre. Men
når det ikke er ekstra høyvann, så går
det
bra å klatre utover. Dønningene slår trofast
innover, og der det er store steiner og store rullesteiner står
skumsprøyten høyt. Når stranden innimellom vier
seg litt
ut og det bare er små rullestein, bryter bølgene lenger
ute.
Noen
hundre meter lenger mot nord er det definitivt stopp. Herfra er
det hva spanjolene
kaller for "Costa Risco". Vi kaller det vel heller utilgjengelig
- eller fjellet rett i havet.
Men
det gjorde ingenting. Helt her oppe hadde lavaflommer og havet en
gang laget et lite badebasseng
som ved hver eneste bølge ble fyllt opp med mere vann. Der
kunne vi sitte
som i et badekar og få vann over hele oss - til tider rene
skumbad. Og ved å rydde litt opp
i steinene også en nydelig plass å soltørke seg
- og fortsette å slikke sol til neste badetur.
I
skrivende stund (et par dager etter vårt første besøk
til denne stranden) vites enda ikke
hvordan denne plassen vil ta seg ut med høyere/lavere flo
eller fjære, eller når dønningene legger seg
(gjør de noen gang det?) eller når de er flere meter
høye? Før jul ble det målt
bølger på 6-7 meter her nede.
Noen
dager senere fant vi ut av det også. Vi var på vei utover
ved 11-tiden om formiddagen,
for solen kommer ikke på "stranden vår" før
etter 11 der heller. Havet virket rolig, og vi var overbevist om
at
det gikk mot lavvann igjen ved middagstid. Men El Mar de Atlantico
var
ikke av samme oppfatning. Og hva enten det skyldtes at det var fullmåne
i forgårs, eller at
høy- og lavvann er kommet rent i ulage, så slo dønningene
innover - den ene verre enn den andre -
og bassenget vårt befant seg ett eller annet sted lenger ute
i dønningene. Så det
ble med solbad.
Plutselig
konstaterte vi til vår store overraskelse at dønningene
slo lenger og lenger
INNOVER, og vi begynte å bli betenkt. Vi fant det fornuftigst
å vende nesen hjemover før det
ble for vanskelig å forsere rullesteinene der bølgene
slo nesten helt inn ved høyvann.
|
ADVARSEL!
Ligg unna hele greia når høyvann
og lavvann og fullmåne
og Atlanterhavet er i ulage!
|
Etter
et par store bølger kommer det alltid 4-5 mindre, og da satte
vi på sprang.
Midtveis over den ca 10 m lave strekningen med rullestein, smalt
en bølge i fjellet, og
vannet slo over oss - først skumsprøyt - og så
ble vannmassene presset oppover fjellveggen.
Vi klorte oss fast.
Den neste derimot, som altså slett ikke var i rute, var større,
og mens jeg selv klorte meg
fast det beste jeg kunne, og greide å fakke brillene nederst
på magen et sted - men mistet skyggelua,
fór kona med 10-15 meter utover igjen. Jeg ropte fortvilet
"Kom inn igjen!", og
det gjorde hun omgående med den tredje dønningen. Full
fart tilbake igjen, og så greide
hun å klore seg fast i en stor stein, og få fotfeste
der.
Vi
satt på den riktige siden etterpå og tørket absolutt
alt vi hadde med oss, unntatt hennes
briller som Atlanterhavet tok. Og passene våre, fotoapparat,
kikkert, håndklær,
ryggsekkene og hva annet det kunne være ble lagt utover. (Tollerne
godtok forresten
passene våre på hjemturen....)
|
Gode råd:
1.
Skal du utfordre Atlanteren og bruker briller, så bind
dem fast rundt halsen først.
2. Undersøk om lav- og høyvann er i rute.
3. Sjekk hvor stor høydeforskjell månen vil ha
på flo og fjære.
4. Sjekk om Atlanterhavets dønninger er enige.
God
tur!
|
Vi fant
senere ut hva som førte til denne hendelsen, tror vi...
På bildet over sees i bakgrunnen en stor svart stein. Der
var stranda vår. Ved vårt
skjebnesvangre besøk var det også rullestein HELE veien
forbi "åstedet",
og ikke som bildet viser, også en haug med småstein.
Det kritiske punktet vises der personen står, og derfra og
hitover var det samme lave
høyde ca 10 meter til, dekket av rullestein. Midt under småsteinene
lå den 1-2 m høye
steinen som man kunne klamre seg fast til når man kom retur
fra havet. Nå er den
fullstendig usynlig, begravd av småstein - som vi vet må
ha kommet senere -
da en sandstorm fra Sahara besøkte La Gomera og sendte kraftige
bølger inn fra sydvest.
Disse
må ha gravd opp småstein lengere syd fra og rett og
slett lagret dem her, i minst
to meters høyde. Hadde noen påstått det før
vi selv hadde sett det, hadde vi nektet
å tro på det.
PS: På
bildet ovenfor er det lavvann igjen....... .
retur
til menyen
