Etter 42 svinger oppover (nederst er det lengst mellom svingene), måtte vi gi oss
på grunn av vannmangel. 1/2 liter pro pers holder ikke når solen skinner. Men du
verden for en utsikt her oppe fra, og vel verd strevet!

Vil du helt opp, så trøst deg med at når du kommer til den 66. svingen, så er det
bare én til - og de siste 25 er det ikke så veldig lang avstand imellom. De blir
kortere og kortere jo nærmere du kommer toppen.

Men som sagt, i sving nr 42 var det en nydelig rasteplass (bildet over), med havsutsikt
og et yrende gekko-liv. Ja, da de så at vi begynte å spytte ut appelsinstener, tittet de
fram både her og der, og når vi så kastet små appelsinbiter, fór de fram og hentet dem.
Appelsinskall ville de ikke ha. (Bortskjemte?)

Mens vi satt der, ble de så fortrolige at de til og med pilte bak ryggen på oss,
samtidig som de utsøtte små skrik - det hørtes ut som fra en liten baby.

Hvordan vi vet at det er kortere mellom svingene høyere oppe? Vel, selv om vi måtte
gi opp første gang, så fantes det jo andre muligheter:

Den 12. dagen av vårt besøk her, tok vi drosje (2.000 Ptas) opp til Arure - i den andre
endel av dalen med den spennende fossefall-turen. Arure er et lite tettsted, hvorfra
flere turer utgår. Selve oppturen var jo egentlig spennende nok, som f.eks. der
veien går gjennom tunnel, for derefter å gå ut over tunnelen - og tilbake igjen.

Vel oppe, kom overraskelsene i rask rekkefølge. Den første overraskelsen kom idet vi
gikk ut av drosjen i Arure. Da kom vi plutselig på at vi allerede her brøt fjellvettregel
Nr 2 (?). Ta med klær.... Her sto vi i shorts og skjorte og joggesko (mer om joggesko
senere) og i en temperatur som føltes minst 20 grader lavere enn da vi satte oss inn i
drosjen nede ved havet. Og under en mørk truende himmel med store svarte skyer,
kjente vi et lett duskregn.

Nest siste del av turen gikk over selve Merica-platået, som til slutt åpenbarte en fantastisk
utsikt over Valle Gran Rey og havet, langt der nede.