Valle Gran Rey

Valle Gran Rey, ikke akkurat verdens største turiststed, men stor nok til oss. Hele dalen,
fra øverst til nederst, hvor den vider seg ut mere enn noen annen dal på La Gomera,
har en befolkning på rundt 5.000, og er den neststørste 'byen' på øya.

På bildet over, sees fra venstre mot høyre:
(kart får du opp ved å trykke her)

La Playa. Nyere bydel med flere butikker, restauranter, turistkontor og nye hoteller,
hvorav flere under oppføring. Videre til venstre - utenfor bildet - ligger stranden
'Playa del Ingles', og 'vår egen lille badestrand'.

Rett under den loddrette kanten på Merica-fjellet (850 moh), og så vidt til høyre,
ligger Hotel Valle Gran Rey, som er en av de få steder på La Gomera med en egen
fyldig hjemmeside. Hotellet er hovedtilbudet på La Gomera til en av de norske
turoperatørene, og har ca. 100 rom, hvorav de 50 ligger ut mot havet og
kveldssolen, de andre 50 på baksiden med utsikt oppover dalen og med morgensol.

Midt på bildet i bakgrunnen bydelen La Calera, som vel nok - sammen med havnen -
er den eldste. Mange idylliske små hus, trange passasjer og kun én gate langt nede.
Det betyr at de fleste hus kun er tilgjengelig via trapper, men dem er det til gjengjeld
mere enn nok av. En norsk lærerinne som bor fast der hver vinter, fortalte at
hun hadde 110 trappetrinn fra hovedveien og opp.
(kart får du opp ved å trykke her)

Videre, midt på bildet, foran, ligger et annet stort hotel: Charco del Conde.
Og så er det ikke flere 'store' hoteller. Mot høyre nærmer vi oss bydelene
Borbalan i bakgrunnen og La Puntilla ytterst.

Hovedgaten, om man kan bruke et slikt uttrykk (det er ihvertfall den som går fra den
ene enden til den andre), er avbildet ovenfor. Bildet er tatt i overgangen mellom
La Puntilla og Borbalan, mot Merica-fjellet. Her i denne delen, ligger bl.a. et
apotek, en 'tysk' baker, en hyggelig kolonial (Supermercado) og en koselig
kinarestaurant. Mere om dette annet sted.

Legg merke til det høye treet som stikker opp bak et hus til høyre for lyktestolpen
midt på bildet. Der bodde vi.
(kart får du opp ved å trykke her)

Ovenstående bilde viser Bopalan og La Puntilla - fra hotellet Charco del Conde til venstre
til havnen (Vuelta) ytterst til høyre. Fjellryggen i bakgrunnen er kun litt over 500 m høy,
men ikke mindre imponerende når man står rett under....
(kart får du opp ved å trykke her)

Turen videre oppover dalen bringer deg etterhvert opp til den nyere (og litt gammel) bebyggelse,
til 'bydelene' Vizcaina og El Hornillo. Her går du snart på en ny asfaltert vei mellom husene,
midt i det store terrassefeltet øverst i dalen. Her ligger nye koselige, romantiske, noen ekstra
flotte bolighus inne i mellom gamle gårder hvor geiter og høns går rundt. Overalt vokser det
frukttrær og grønnsaker.

Et stykke lenger framme, ved en telefonkiosk på høyre side av veien,
går det igjen en sti opp i høyden. De første flere hundremeter er det en uendelig lang
trapp, før den går over i den vanlige klatre-oppover-stien. Her sto et par appelsintrær i
full blomst da vi passerte, og ga fra seg en parfymelignende duft som kunne merkes i nesten
hele trappens lengde (les: høyde). Det morsomme ved disse appelsintrærne, var at ikke bare
hadde de store nydelige hvite blomster, men det hang også store grønne umodne appelsiner
på de samme grenene, og innimellom også fullmodne orange appelsiner. Alt på en gang.
Her er det ikke godt å si om det er vår, sommer, høst eller vinter....

Det var her oppe i det nye 'villa-strøket' at vi ble minnet om sivilisasjonens innmarsj.
Hittil har man jo satt opp sine garasjer og skur av bambus, og latt blomstene dekorere veggene.
Nå så vi et par eksempler på moderne teknikk: Seks aluminiumstolper og et blikktak. Punktum.

Øverst oppe i dalen, prøvde vi oss på en tur langs elven i Barranco del Agua, fordi elven
(les: bekken) her rant livlig klukkende nedover. Men den gang ei, etter de første par hundre
meter gjennom bambus-skogen ble vi rett og slett nødt til å gi opp. Det ble for
ugjennomtrengelig. Senere kunne vi også konstatere at det opp gjennom denne kløften
ikke gikk noen sti, og at det heller ikke var mulig å klatre oppover til toppen.
Istedet kunne vi nyte utsikten den andre veien fra en av de mange terrassene i høyden.
På bildet over slynger veien til Arure og videre, seg oppover fjellsiden til den forsvinner
inn i tunnellen lenger oppe.

Utsikt over den grønne Valle Gran Rey -

- og til toppene rundt