Sommernatt
ved Cross Bay, Chukotka, Russland.
|
En oversettelse
av Vladimir
Dinets webside på engelsk med tillegg.
Click on flag for english version
Chukotka
Chukotka ligger helt overst i nordøst i Russland. Denne delen
av kontinentet er mere interessant for en naturforsker
eller turist enn det som normalt omtales som Siberia. Takket være
et mildere klima og en mindre voldsom istid, finnes
det her ly for en meget variert flora og fauna. Fremdeles er naturkreftene
ikke mindre voldsomme her enn i Sibir.
Tyfoner, tsunamier, vulkanutbrudd og snøstormer har skapt noen
av verdens vakreste landskp. Det er kun noen
få større byer her, så i de fleste områder
er miljøet bedre enn eller i Asia. I noen deler, er de
innfødte fremdeles
den neste kilden til miljøpåvirkning, og deres antall
avtar stadig, mest på grunn av inngifte og emigrasjon fra
deres opprinnelige bosteder.

Beringternes
rede
(Sterna aleutica), Anadyr. |
Det finnes noen dyktige biologer i området, og hundrevis
av ekspedisjoner har arbeidet her de siste 150 årene.
Men naturen her i nordøst er så variert at du kan
begynne å gjøre små oppdagelser i det samme
du kommer ut av flyet. I 1991 fant forfatteren, Vladimir Dinets,
et koloni av Aleute-terne innenfor et par kilometer fra flyplassen
i Anadyr, hovedstaden i Chukotka. Denne kolonier var den første
som noen gang var funnet så langt nord. Klimaendringer
har resultert i en voksende innflytelse av sydligere arter,
spesielt fugler,
så nå har Aleute-ternen blitt mye mere vanlig og
spredt omkring enn for bare 15 år siden.
|

Beringterne,
Sterna aleutica
Photo:
Robert E Gill, Jr.
Beringternen
hekker kun i Alaska og det østlige Sibir, og har redene sine
i spredte kystkolonier. Hekkeområdet når
fra sydøst Alaska til den vestre del av Aleutene, og så
langt nord som til Chukchi-havet I Russland hekker de i
Beringhavet, Okhotskhavet og på Kamchatka-halvøya.

Map from USGS
Mere tekst
her
Byen Anadyr ligger ved munningen av Anadyr-elven. Elven kommer
fra den mystiske og vakre Elgygytgyn sjøen
i et gammelt vulkankrater, og krysser gjennom ubebodde fjell
og sletter med piletrær.
Tusenvis av seals and dolphins kommer
opp elven hver sommer, på jakt etter laks og sild. Laplandspurven,
Calcarius lapponicus og spesielt Snøspurver,
Plectrophenax nivalis, er vanlige byfugler. Nylig har
de fått
selvskap av bruntroster,
Turdus eunomus, taksvale,
Delichon urbica, og gråspurver,
Passer domesticus.
Bruntrosten, Turdus eunomus, tilhører
slekten Turdidae som hekker østover fra det
sentrale Sibir. Den er nært
i slekt med den mere sydlig hekkende bruntrost, Turdus
naumanni; de blir ofte sett på som to av samme slag.
Begge disse hekker i åpne skogsområder, men
til forskjell fra Turdus naumanni er den første
mere tolerant
overfor fjell- og utkanttundra. De er trekkfugler som overvintrer
i Sydøstasia, spesielt i Kina og omliggende land.
Den er en sjelden gjest til Vest-Europa.
|
Laplands
spurveunge
Anadyr.
|
Fjellpryd,
Diapensia lapponica ssp. obovata, Belyaka Spit, Chukotka.
Dette er en herlig del av verden, det er 220 fugleslag og 59 pattedyrslag,
37 på landjorden
og de andre 22 hvaler og seler. 10 hvalarter sees regelmessig ved
kystene her::
Gråhval,
Echrichtius robustus,
Grønlandshval,
Balaena / Eubalaena mysticetus,
Knølhval,
(1)
Megaptera novaeangliae,
finnhval, Balaenoptera physalis,
seihval, , (1),
Balaenoptera borealis,
Vågehval, (1),
Balaenoptera acutorostratus,
blåhval,
Balaenoptera musculus,
hvithval,
(1), Delphinapterus leucas,
spekkhogger, (1),
(2), Orcinus orca,
Narhval,
Monodon monoceros.
Av disse er Narhvalen, gråhvalen og knølhvalen de vanligste
besøkende.
Se
vår side om hvaler.
Nesten 80% av bestanden av Isbjørn,
Urus maritimus, i Bering- og Chukchi.havet
har huler og føder ungene på Wrangel- eller Heraldøyene.
Omkring halvparten av verdens bestand av
Stillehavshvalross, Odobeus rosmarus
divergens, er innom de mange koloniene langs kysten.

Sommeridyll,
Beringhavet sett fra Kapp Kriguigun, Chukotka. |
Kilt fast mellom Beringhavet og Chukchihavet, er Chukchi halvøya
en av de mest interessante stedene i nord.

Ringsel, Ph. hispida hispida)og stillehavsblåsel,
uenfor Chukotka.
Her finnes det største biologiske mangfold i hele
det arktiske området, både på land og i
havet.
Noen marine patterdyr forekommer i meget
store antall her.
|
. |
 |
 |
Unge
ringseler , Russkaya Koshka Neset, Chukotka.
|
(Det finnes flere underarter, denne er fotografert
i Archangelskområdet, ikke i Chukotka.)
Pelssel,
Callorhinus ursinus, Steinkobbe,
Phoca vitulina, og Flekksel,
Phoca larga,
er vanlige i den sydlige del av Beringhavet ; Harlekinsel
(Båndsel), Phoca fasciata, Ringsel,
Phoca hispida,
Stillehavsblåsel, Erignathus barbatus (nauticus), og
flekksel, Phoca largha
finnes i de mere nordlige farvann..
Den truede Stellersjøløve,
Eumetopias jubatus, lever også i det vestlige Beringhavet..
|
Polarisbjørnen
( Ursus maritimus)
er vanlig på fastlandet om vinteren,
men sjelden om sommeren.
På bildet til venstre kommer
en isbjørn fram fra hulen nær
Egvenkinot, og på bildet til høyre
har vi nærkontakt.
|
|
Flekksel
- Largasel,
Phoca largha
Larga seal / Spottet seal

Flekksel,
Anadyr. |
Flekkselen er meget vanlig her på
Chukotka
|

Flekksel,
Anadyr. |

Flekksel,
Anadyr. |
Foretrekker beskyttede
viker og elvemunninger
|

Vågehval, Balaenoptera acutrostrata,
Belyaka Spit. |
Mere
om flekkselene, klikk her
Alle disse dyrene, med noen få unntak, er avhengige av Chikotkas
fiskemengder; i Beringhavet er det alene mer enn 450 fiske og skalldyrarter.
Her er bl.a. 5 slag av Stillehavslaksen : kongelaks, Oncorhynchus
tshaurytscha, sølvlaks, Oncorhynchus kisutch, rødlaks,
Oncorhynchus nerka, ketalaks, Oncorhynchus keta, og rosa(?),
Oncorhynchus gorbuscha.
Chukotka har naturligvis også et stort elve- og innsjøfiske.
Pukkellaks,
Oncorhynchus gorbuscha
©
www.ecosystema.ru/
Pukkellaks, Oncorhynchus gorbuscha, benfiskart i laksefamilien.
Får i gytetiden en karakteristisk pukkel på fremryggen,
dessuten har den flere stråler i gattfinnen enn vanlig laks,
og overkjeven går bakenfor øyet. Lengde opptil 60 cm,
vekt opptil 5 kg.
Alle individer har et fiksert toårig liv der alle dør
etter gyting.
Rødlaks,
Oncorhynchus nerka
©
www.ecosystema.ru/
Stillehavslaks, Oncorhynchus, benfiskslekt i laksefiskfamilien;
ferskvannsstasjonære eller anadrome laksefisker med sitt
opprinnelige utbredelsesområde på den nordlige Stillehavskysten
fra Japan til California.
Rødlaks ( Oncorhynchus nerka), er høstgyter
i elver.
Den danner ofte store bestander som foretar lange nærings- og
gytevandringer
Tusener av trekkfugl reiser fra side vinteropphold i Amerika, Asia
og Europa for å hekke og bo i Chukotska-regionen om sommeren.
Sjøfugl og vannfugler, som danner store fuglekolonier langs
klippefylte kyster, steinede strender, småøyser, sandfylte
nes og odder - inkluderer nær 3,3 millioner sjøfugl på
den østre del av Chukotskashalvøya alene.
Blant disse er Beringskarv, Phalacrocorax
pelagicus, teister, Cepphus,
lomvier, Uria, alker, Aethia, puffins, lundefugler ,
Fratercula, måker, Larus, samt forskjellige ender
og vadere..
Arktisk tundra
Vi
var vist litt for tidlig ute til å få et bilde av ungene
litt mere utvokst....
Havelle,
Clangula hyemalis
©
www.ecosystema.ru/
Havelle, Clangula hyemalis, er en liten
dykkand med en spraglete fjærdrakt i hvitt, brunt og
svart. Den har et forholdsvis lite hode og et kort nebb.
Hannen blir ca. 5062 cm lang, hunnen 3843 cm,
og begge veier mellom 600 og 900 g.
Av hannens lengde utgjør de tynne og svært lange
midtre stjertfjærene 1015 cm.
Havellen har en sirkumpolar utbredelse og hekker fra Alaska
(USA) gjennom det nordlige Canada, Grønland, Island,
Svalbard,
Fennoskandia, Kolahalvøya (Russland) og Sibir (Russland).
Arten forekommer både i fjellområder og i lavlandet,
ofte langt fra kysten.
Det er antatt at havellen er en trekkfugl, men trekkrutene
er dårlig kjent.
Havelle.
Foto: B. Frantzen/Norsk Polarinstitutt
Vanligvis hekker havellen nær ferskvannsdammer og tjern
på tundraområder.
Arten hekker ikke i kolonier, men flere par kan hekke relativt
tett i samme område.
Havellen hekker ofte i eller i nærheten av rødnebbternekolonier
og nyter godt av ternenes forsvar mot
fjellrev, polarmåke
og tyvjo.
http://npweb.npolar.no/tema/Arter/havelle
|
Virveldyr som lever på den arktiske tundra
inklouderer brunlemen, Lemmus trimucronatus, og halsbåndlemen,
Dicrostonyx torquatus, polarrev,
Alopex lagopus, snøugler,
Nyctea scandiaca, fjellrype,
Lagopus mutus, snøgås, Chen caerulescens,
alle slags ærfugler, Somateria, haveller, Clangula
hyemalis, (se ovenfor)
forskjellige måkeslag,
Larus og sniper, Calidris, joer, Catharacta,
snøspurver,
P lectrophenax nivalis,
og lappspurver, Calcarius lapponicus.
Halsbåndlemen,
Dicrostonyx
© http://www.ecosystema.ru/
Halsbåndlemen, Dicrostonyx, gnagerslekt i hamsterfamilien.
Smågnagere med gråbrun pelsfarge med lyst halsbånd
om
sommeren, mer hvitt om vinteren. Fremføttenes tær får
om vinteren utviklet spesielle, brede og forstørrede, kløftede
klør,
velegnet til å grave i hard snø med. De har også
en viss «truge-effekt». Kroppslengde 130156 mm;
meget kort hale.
To arter, Dicrostonyx torquatus og Dicrostonyx hudsonicus.
Utbredt i nordlige Eurasia og Nord-Amerika.
Har som vår lemen bestandsvariasjoner og vandringer, men ikke
av så stort omfang som man kan observere hos denne.
Snøspurver,
Plectrophenax nivalis
©
www.ecosystema.ru/
Subantarktisk tundra.
Med mere vegetasjon enn på den nordlige tundraen, kan denne
delen av Chukotka framvise enger og poppelskolger og bjørk.
Plantene dekker nesten overalt, avbrutt kun av steile eller vindfulle
skråninger. De er rike matområder for reinsdyr.
Insektmylderet er betydelig....
Vanlige dyr inbefatter gråulv,
polarulv eller hvitulv som den også kalles, Canis
lupus, røyskatt, Mustela erminea,
vanlig hare, også
kalt fjellhare, Lepus timidus, Arktisk
jordekorn, Spermophilus parryi, brunlemen og skogslemen,
Myopus schisticolor, småmus, Microtus, raven,
Corvus corax, 1,
lirype,
Lagopus lagopus, kanadatrane, Grus canadensis, tundragås,
Anser albifrons, bean goose, sædgås, Anser fabalis,
ender, Anas, måker, Larus,
Alaskasnipe, Calidris melanotos, polarsisik,
Acanthis/Carduelis hornemanni, snøspurv
og lappspurv.
Røyskatt,
Mustela erminea
© http://www.ecosystema.ru/
Røyskatt, Mustela erminea, rovdyrart i mårfamilien.
Sommerdrakten er gulbrun på ryggen og gulhvit på buken.
Om vinteren er den hvit. I begge drakter er halespissen svart. Hannen
blir opptil 29 cm lang, med en hale på ca. 12 cm,
vekt inntil 250 g. Hunnen er noe mindre.
Kan forveksles med snømusa,
Mustela nivalis, men den er mindre og har kortere hale uten
den svarte spissen.
Ulv,
Canis lupus
©
www.ecosystema.ru/
Lurer
på hva som har skremt den? (Røyskatt) Hare,
Lepus timidus
©
www.ecosystema.ru/
Sibirsk
lemen
Lemmus sibiricus,
Pohodsk, Yakutia
|
Lemen,
Lemmus sibericus
Nord for Anadyr-elven er det ingen skoger, bare endeløs
tundra og fjell. Hele livssyklusen på tundraen
blir avgjort av 'lemen-årene'. Hvert 4-5 år øker
bestanden av lemen 20-50 ganger.
Under slike år produserer kjøttetende fugler
og pattedyr langt flere unger enn vanlig.
Andre dyr drar også nytte av lemen-årene, ettersom
deres naturlige fiender blir 'distrahert'
av denne 'nye' enorme mengden av mat.
|

T.v.:
Skogslemen, Myopus schisticolor
T.h.:
Arktisk jordekorn, Spermophilus
parryi
© http://www.ecosystema.ru/

Tyvjo,
Stercorarius parasiticus
©
www.ecosystema.ru/
Fjelljo,
Pevek.
|
Joene hører med blant de vanligste rovfuglene på
den asiatiske tundra.
Det er tre arter:
Tyvjo, Stercorarius parasiticus, Arctic
Skua / Parasitic Jaeger
Fjelljo,
Stercorarius longicaudus, Long-tailed
Skua / Jaeger
Polarjo, Stercorarius pomarinus, Pomarine
Skua / Jaeger
|
Polarjo,
Kapp Schmidt.
|
Fjelljo,
Stercorarius longicaudus
©
www.ecosystema.ru/
Av de tre artene er den den langhalete
fjelljoen som er mest avhengig av lemen, og antallet er derfor også
gjenstand for store variasjoner. Polarjoen liker best fugleegg og
kyllinger om sommeren. Alle tre fugler er kjent
for å stjele fra andre sjøfugl.

Kanadatrane,
Grus canadensis Tundragås,
Anser albifrons
©
www.ecosystema.ru/

Lappspurv,
Calcarius lapponicus
©
www.ecosystema.ru/

Lappspurv,
Calcarius lapponicus
© http://www.ecosystema.ru/
Lappspurv, Calcarius lapponicus, er en spurvefugl. Fuglene
lever helst parvis, men også i små kolonier.
Lappspurven har sin utbredelse i de nordlige tundraområder
både i Nord-Amerika, Europa og Asia. I Norge finnes den også
i fjellområdene i Sør-Norge. Den hekker helt sør
til de nordligste områdene i Aust-Agder.
Det er observert hekking langs kysten i Møre og Romsdal.
Om sommeren spiser de for det meste insekter, om vinteren er ernæringen
hovedsakelig frø.
Reiret bygges av mose og strå, det blir gjerne foret med
hår (ofte fra reinsdyr), det er oså vanlig at lappspurven
forer reiret med
fjær fra ryper. De legger vanligvis fra 5 til 6 egg som varierer
i fargen. Eggleggingen er temperaturavhening.
Desto lenger sør de hekker desto tidligere foregår
eggleggingen. Hunnen ruger eggene i 13-14 dager, noen ganger får
hun hjelp
av hannen. Begge foreldrene mater ungene. De forlater reiret etter
8 til 10 dager, ofte flere dager før de er flyvedyktige.
http://no.wikipedia.org/wiki/Lappspurv
Tundraens skogsområder
Det vestlige Chukotka har spredte områder med skog, som først
og fremst består av Dahuria-lerk og furubusker, Pinus pumila,
og - i elvedalene - vierkratt, Chosenia arbutifolia og popler.
Men elvedalene har selvfølgelig enda mere å vise til.

Av
alle Kamchatkas skoger, fortjener
sibirsk dvergfuru, Pinus pumila spesiell oppmerksomhet.
Nøttene (frøene) fra dens kongler er ikke så
store som hos sibirfuru, Pinus sibirica, men desto sunnere;
de blir kraftig høstet og bruk i matveien. Olje presses ut
og er en viktig eksportartikkel
Photo
courtesy: http://www.kamchatka.org.ru
I det sydlige Chukotka finner man sibirsk
dvergfuru, Pinus pumila, som blir opp til 5 m. høye.
Disse trærne beholder nålene
mellom 5 og 8 år, og en langsom nedbrytningssyklus beskytter
vegetasjonen under mot å utvikle seg. Skogsbranner er hyppige
her på grunn av store mengder med lett brennbar vegetasjon.

Nøttekråke,Nucifraga
caryocatactes Gråsisik,
Acanthis flammea
©
www.ecosystema.ru/
De dyrene det er flest av her er brunbjørn,
Ursus arctos, elg , Alces canadensis, jerv,
Gulo gulo,
sobel, Martes zibellina,
hare, småmus, kongeørn,
Aquila chrysaetos, hønsehøk,
Accipiter gentilis, orrer, Melanitta,
Skjære,
Pica pica, nøttekråke,
Nucifraga caryocatactes, erler, Motacilla, Gråsisik,
Acanthis flammea,
løvsangere, Phylloscopus, lerker, Anthus og
blåstrupe,
Luscinia svecica.
Blåstrupe,
Luscinia svecica
©
www.ecosystema.ru/

Elver og innsjøer.
Chukotka's største elver er Anadyr, Amguema, Større
Anyui, Mindre Anyui og Omolon.
Elvene fryser fullstendig til, med is som dekker dem opp til 8 måneder
hvert år, og store isflak i høyere områder smelter
ikke
på flere år. Snøsmeltingen er hovedkilden for
rent vann i arktiske elver, med nedbør og grunnvann som en
sekundær kilde.
Elvebreddene er steinfylte med liten avleiring. De eneste amfibier
som finnes i sjøene, når de ikke er dypfrosne, er den
sibirske
salamanderen, Salamandrella keyserlingii.
Photo: S.L Kuzmin, © PENSOFT
Publishers
Sibirsk salamander, Salamandrella keyserlingii er en
helt spesiel amfibie. Dens frosttoleranse: voksne individer
er i stand til å overleve temperaturer ned til -35 -
-40o°C og kan bevege seg rundt +0.5 - +1.0°C. Yngelen
kan overleve kortere perioder nedfrosset i isen. Voksne kan
overleve i frossen tilstand i lang tid. Noen frosne salamandere,
funnet i permafrost i dybder på
4-14 m, "gjenoppliver" efter smelting. Omkring 10
slike tilfeller er rapportert fra Siberia. Overvintring begynner
i september-oktober og slutter de fleste steder fra april
til begynnelsen av mai. Overvintringen foregår altså
i ca. 45% av årets dager.
Denne tiden øker jo lenger nordover man kommer, til
75% av årets dager. De opvervintrer i råtne trær,
under tømmerstokker, i huler - og vanligvis i grupper.
AmphibiaWeb: Information on
amphibian biology and conservation. [web application]. 2010.
Berkeley, California: AmphibiaWeb. Available: http://amphibiaweb.org/.
(Accessed: Oct 19, 2010).
|
44 fiskearter lever i elvene og innsjøene. Laks er den som
blir brukt mest kommersielt.
Tohundredeog tyve - 220 - fuglearter lever også her.
Stillehavshvalross

I
midten: hvalrosser ved Kapp Dezhnyov, Bering Stredet, Chukotka
De to andre bilder:
USGS
Stjerneattraksjonen her er nok Stillehavshvalross,
Odobenus rosmarus divergens. Ulik to andre underarter,
som hovedsakelig
holder til på isflak, foretrekker denne å innvadere
strender i stort antall.
Hvalrosskolonier forekommer mange steder på Chukotka om sommeren,
og på noen få bortgjemte steder i Alaska.
Om vinteren kan man se dem i det østlige Kamchatka og på
Kommandørøyene.
©
www.ecosystema.ru/
Hvalrossen skiller seg fra øreselene og de ekte selene ved
at den utgjør en egen familie med bare en nålevende
art.
Men det finnes to underarter:
Stillehavshvalross, Odobenus rosmarus divergens
Atlantisk hvalross, Odobenus rosmarus rosmarus
Mere
om Hvalrossene, klikk her
Black
brants,
Anser nigricans,
begynner redebygging
tidlig om våren.
Dixon, Taimyr.
|
Om høsten er det mange fugler som forlater polarområdene.
Noen få arter, slik som McKay's
bunting (P. mckayi), drar faktisk til Chukotka
om vinteren. Black brants flyr
fra de asiatiske arktiske områder til sine
vintersteder i Amerika via polarregionene.
The Black Brant or Pacific Brent Goose, Branta bernicla
nigricans,
også Anser
nigricans?, (muligens ringgås?)er
en underart av Brent Goose
som
hekker i Alaska og overvintrer i Baja California. Det anslås
at det er 115,000 black brant i verden, og at omkring 14,000
blir tatt hvert år av jegere. Beskyttelse mot rever
som tar eggene, begynte for alvor i 2006, da USA startet
et 5 års program for fjerning av rever fra hekkeområdene.
Bestanden var så høy som 200,000; i 1981, og
så lav som 100,000; i 1987.
http://en.wikipedia.org/wiki/Black_Brant
|
Vindskulpturer
på spor etter Polarreven
(Vulpes lagopus),
Amderma, Russia.
|
Sommernatt
i Dionisiafjellene, Chukotka, Russia.
|
Part 2.
Back to menu
All
pictures, unless otherwise stated, Copyright © Vladimir
Dinets
En
del utfyllende tekster på disse sider: Store Norske Leksikon,
http://www.snl.no
(disse tekster begynner vanligvis med uthevet skrift)
|